Fred og konflikt i barnehagen

Fredsalteret, Ara Pacis i Roma. (Wikicommons). I anledning forskningsdagene har Carola Kleemann og Elena Merzliakova laget denne kronikken. 

Meninger

Fredsalteret, Ara Pacis i Roma, illustrerer fred på jorden med gudinnen Tellus med små barn i fanget.

Sånn vil vi gjerne se for oss hverdagen i barnehagen som idyll, men er det alltid sånn? Og er det en gang nyttig at det er sånn?

Ordet konflikt stammer fra latin, og betyr noe sånt som «sammenstøt», mer direkte egentlig at noen slår hverandre. Det er ikke avbildet noen konflikter på fredsalteret i Roma, men det kunne vi lett funnet illustrasjoner på i barnehagehverdagen. Alle ønsker fred, men ofte oppstår det konflikter likevel.


Barnehagens oppgave er da å lære barn å håndtere konflikter slik at de ikke bokstavelig talt slår hverandre. Det å håndtere konflikter innebærer evne til å fokusere på saken og ikke personen, og det fordrer dialog. Barnehagepersonale utdannes til å bruke ulike strategier for å hjelpe barn til konflikthåndtering via barnehagens praksiser.

Vi vil bruke to eksempler for å illustrere dette. Den første eksempelet vårt er fra Carola Kleemanns forskning i en samisk barnehage, der en konflikt om et brudeslør har utviklet seg litt uheldig, og den ene av de to lekende blir rammet av et slag med Barbie-dukke over nakken. Der ser vi stor forskjell på hvordan forskeren, barna og den ansatte, den utdannede barnehagelæreren, behandler episoden:

Utdrag fra lekesekvensen «Mun galgan giftet havfruain» [Jeg skal gifte meg med havfrua] der Marita (5 år) og Biret (6 år) leker med Barbie-dukker inne på et lekerom i barnehagen. De har lekt lenge før det oppstår en konflikt. Forskeren sitter også inne på rommet, i tillegg til Joavnna på 4 år. Den ansatte kommer inn etter å ha hørt Biret rope.

Biret (6 år) [roper ut etter å ha blitt slått med Barbiedukke av Marita]: AUUUU!

Forsker [til Biret]: Hva skjedde?

Biret (6 år): Marita slo meg med Barbie-dukke! Auu!

Forsker [henvendt til både Biret og Marita]: Det var ikke pent!

[En ansatt kommer inn på lekerommet.]

Ansatt: Lea go ovttas ge váivi? [Er det noen som er lei seg?]

Joavnna (4 år): Dat lea Marita. Dat lea son! [Det er Marita, det er hun!]

Ansatt [til Biret som sier «auu»]: Maid dus lea bávččagan? [Hvor har du ondt?]

Biret (6 år): Marita slo mu oaivvis. [Marita slo meg i hodet.]

Her ser vi forskjell i fokus på handlingen og det som ble gjort, i motsetning til resultatet og følgene for den handlinga gikk ut over. Der både forskeren og barna er opptatt av hva som ikke er pent å gjøre og å anklage den som har slått, er den ansatte opptatt av resultatene av handlingene, det at et barn er lei seg og har fått vondt. Den litt mer umodne reaksjonen fra forsker og barn, er anklager som innebærer moralisering, fordeling av skyld, og å bygge motsetning snill/slem. Offeret selv er opptatt av å plassere skyld, mer enn smerten er hun opptatt av handlingen, som er et tillitsbrudd så vel som det fysiske slaget. En barnehagelærer viser med sitt fokus hvordan barna kan håndtere denne, og dermed framtidige, konflikter.

Det andre eksempelet vårt er fra Elena Merzliakovas prosjekt med studentutveksling mellom barnehagelærerutdanninger i Norge og Russland. For å lære barn å håndtere konflikter, trenger barnehagelærere trening i håndtering av situasjoner hvor de selv er uenig med andre voksne. I møte med andre mennesker er det viktig at barnehagelæreren vet hva hun/han selv står for, og hvorfor. Uenighet med andre voksne kan dreie seg om små forhold, men jo fjernere fra sin egen kultur man kommer, jo tydeligere kommer uenigheter frem. En måte å lære de fremtidige barnehagelærere denne profesjonsetiske kompetansen på, er å utsette dem for andre lands barnehagepraksiser. Erfaringene som kom fram i samtaler med studentene, kunne deles inn tre temaer. Det ene er konkrete ideer om bedre praksiser. For eksempel likte en russisk student måten å presentere barn på ved bruk av et hus med bilder av familiemedlemmer i garderoben. Det andre temaet er at de har lært noe nytt om sine egne praksiser.

Ida (norsk student): Det at [en russisk student fortalt at hun har observert at ] barna (i norske barnehager) leker mer i lag (når de er) ute […] så ser man, kanskje de gjør det?

Olga (russisk student): Det finnes momenter som man ikke legger merke til. Og så er det noen som har lagt merke til det, og du begynner å tenke, hvorfor? Det er jo så naturlig. Og så begynner man å tenke, begrunne.

Det tredje temaet er at praksiser i de to landene er både like og forskjellig.

Petter (norsk student): (vi har lært) hvor norsk vi egentlig er. Det er ikke normalen. Det er bare norskheten.

Marlene (norsk student): Artig å se skiller. Hvor lik vi egentlig er, samtidig er det så mye nytt.

Vera (russisk student): Vi jobber også med inkludering, men vi vil aldri få det til, slik det er i Norge.

Disse svarene viser at studentene mener at praksisen i disse to landene har en felles plattform. Siden de har en felles plattform, er de overførbare (som barnas hus i garderoben), og sammenlignbare («vi får aldri inkludering til, slik det er i Norge», «hvor lik vi egentlig er, samtidig er det så mye nytt»). Deres russiske eller norske måte å jobbe med læring på, er en variant eller en måte. Som Petter utrykker det: «Det er bare norskheten».

Den russiske filosofen Mikhail Bakhtin mener at det finnes kun én måte å bli kjent med seg selv på, nemlig i dialog med den andre. Det finnes en måte å komme dypere i sin egen kultur på, nemlig å se den gjennom en fremmed kultur. Når en russisk student får mulighet til å observere praksiser i norske barnehager, stiller hun/han spørsmål som de norske studentene selv ikke fant naturlig å stille fordi praksisene var så selvfølgelig for dem. Det å gi studentene erfaring med dialoger med en fremmed kultur fremmer studentenes kompetanse om seg selv. Studentene blir tvunget til å forklare og forsvare sin mening, På den måten kan studentutveksling styrke studentenes kompetanse i håndtering av situasjoner hvor de selv er uenig med andre voksne.

Barnehagelærerutdanning er en utdanning som bidrar til danning av konfliktløsere, som forstår hva som ligger i å lære å håndtere konflikter fordi vi kommer til å møte interessemotsetninger både som barn og voksne. Da er det viktig å reflektere over hvordan konflikter får oss til å føle oss, hvilke følger en dårlig håndtering kan ha for våre forhold til hverandre – for målet er å kunne være sammen, være inkluderende – selv når vi ønsker forskjellige ting. Eller kanskje aller mest når vi ønsker oss samme ting.

BiA - Barnehageforskning i Arktis

v/ Carola Kleemann & Elena Merzliakova

UiT- Norges Arktiske Universitet og BARNkunne