– I 2021 bør vel frykten for komag­tuppene være utryddet

Kristian Johnsen svarer Svein Suhr om bosettingen langs Altaelva.

På 1600-tallet hadde familiene tilhørende Eggeskall siida sine vinterboplasser ved Altaelva på Aronnes, på Elvestand og i Storgjerdet (i forkant på bildet). På 1700-tallet bosatte kvenske og samiske familier fra nordområdene seg i de samme områdene. De første nordmenn i Indre Altafjord bosatte seg på Elvebakken først på 1730-tallet. I dag har de fleste altaværingene ved Altaelva og i det øvrige Alta både samisk, kvensk og norsk slektsbakgrunn. 

Kronikkforfatter Kristian Johnsen. 

Meninger

I et innlegg i Altaposten 29.3.21 gikk den kjente elveredderen og tidligere aronnesbonden Svein Suhr kraftig i rette med de som planlegger å lage en spillefilm om Altaaksjonen med utgangspunkt i samer som engasjerte seg i kampene mot utbyggingen av Altaelva. Svein Suhr mener at en slik film vil være «en fornærmelse overfor altasamfunnet og spesielt oss som bor oppover Altadalen»:

«Bosettingen langs elva har i hovedsak vært finsk, kvensk og norsk. Skal man lage samisk film, så bør den lages i Masi og Kautokeino, og ikke blande Altaelva inn i dette. Alta har aldri vært noen samisk kommune, og vil heller aldri bli det».


– Jeg ble ganske overrasket da jeg leste hva filmen skal dreie seg om

Svein Suhr om den kommende filmen om Altakampen.


Jeg tar til orientering at Svein Suhr mener at bosettingen langs elva i hovedsak har vært finsk, kvensk og norsk – og ikke også samisk. Ut fra mine studier og lesning av Altas historie har jeg imidlertid problemer med å se at Svein Suhr har rett. Det letteste er som oftest å la Svein Suhr, og andre som mener at vi altaværinger i liten grad er samer, få hevde sine standpunkt uimotsagt. Men av hensyn til de nye generasjonene som i dag vokser opp i Alta og føler stolthet for at de er både samer, kvener og nordmenn, velger jeg i denne kronikken å få fram noen fakta som viser at Svein Suhr tar grundig feil.

1. Eggeskall siida var betegnelsen som myndighetene brukte på den bosettingen som var i indre Altafjord på 1600-tallet. Ifølge skattelisten for siidaen fra 1695 var det da 17 menn og deres familier som tilhørte siidaen. Dersom man antar at det var fem medlemmer i hver familie, hadde siidaen en befolkning på ca. 85. En av dem, Junte Iversen, var ifølge Adelaer-manntallet i 1690 «fød i Qveneland, veret udi Findmarken 25 aar, er med sin qvinde oc 7 børn self 9de». En annen, Niels Ellefsen, var i 1690 oppgitt som «fød i Senjen, kommen til landet med Nordlandsfarne, veret der udi 8te aar, er med sine 2de børn…self 3de». De var begge gift med sjøsamiske kvinner. De øvrige var oppgitt som «født i landet» (samer født i Finnmark) og Niels Gutormsen «fød tilfields ved Munchegodset».

2. Den kvenske innvandringa startet rundt 1700 og mange av de første kvener ble i likhet med Junte Iversen og Niels Ellefsen gift med samiske kvinner og ble medlemmer i Eggeskall siida. Kvenene Simon Simonsen, Samuel Israelsen og Thomas Nielsøn ble gift med samiske kvinner allerede i 1705 og dermed blant de fem første parene som ble viet i Talvik kirke.

3. Da de to første elveselskapene, forløperne til Alta laksefiskeri interessentskap, ble startet opp i 1725, var 12 av de 32 ifølge boka om interessentskapet samer, 16 var vurdert som kvener og fire som nordmenn. Av de fire nordmennene bodde i 1725 trolig alle i Talvik. En av samene var Torben Olsen fra Simanes.

4. De første nordmennene som bosatte seg i indre Altafjord, bosatte seg på Elvebakken først på 1730-tallet. Tre av disse kom fra Saltdalen i Nordland.

5. Da Major Peter Schnitler gjennomførte sin grenseeksaminasjon i Alta i 1744, beskrev han også bosettingen i indre Altafjord. Ifølge rapporten var antallet familier: 4 «Normænd», 7 «Finner» (samer) og 16 «Qvæner og Finner» (kvener og samer) som «inden en 24 Aar…fra Torne Lapmark ere nedkomne». Av de sjøsamiske familiene bodde 2 i Kåfjord, 1 i Bossekop, 1 i Tollevik og 1 i Rafsbotn og disse hadde sine vinterseter et «Støkke fra Elven». De norske bodde på Elvebakken. Og de innvandrede kvener og samer bodde ved «Altens Elv».

6. I ekstraskattemanntallet i 1762 framgår det at det bodde 31 samer over 12 år i Kåfjord, 59 samer over 12 år i Alta og 20 samer over 12 år i Rafsbotn (= 110 samer). Antall kvener var i 1762 totalt 101 over 12 år og antall nordmenn var 26 over 12 år. Den markerte økningen av antall samiske familier skyltes at mange familier flyttet fra Kautokeino og Avjovarre (Karasjok) etter at disse områdende ble dansk/norsk fra 1751.

7. Etter jordutvisningsresolusjonen i 1775 fikk altaværingene kongeskjøter på sine boplasser, enger og slåtter. I bunden av Altafjord ble det i 1777-1785 utstedt 82 skjøter. 33 skjøter ble utstedt til personer som ble regnet som kvener, rundt 38 til personer som ble regnet som samer og rundt 11 til personer som ble regnet som nordmenn.

Ovenstående viser at samene var den dominerende befolkningsgruppen i indre Altafjord helt fram til 1775. Etter dette er giftermål mellom de tre gruppene så omfattende at det er vanskelig å tallfeste antallet for hver gruppe. Tilflyttingen av kvener fortsatte etter 1775. Ikke minst skjedde dette i tilknytning til etableringen og drifta ved kobberverket i Kåfjord. Men også fra Kautokeino og Karasjok fortsatte tilflyttingen til Alta på 1800-tallet.

I jordutvisningsresolusjonen ble det i 1775 slått fast at befolkningen også skal ha de rettigheter som de tidligere har hatt til felles. Og det er vel da liten tvil om at dette i stor grad dreide seg om de rettigheter som folk tilhørende den gamle siidaen hadde opparbeidet med hensyn til bruk av land og vann. I punkt 6 i resolusjonen framgår:

«De Herligheder som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighet, være sig Fiskerie i Havet og de store Elve, samt Landings Steder og deslige, forblive til saadan almindelig Brug».

I Altaboka 2016 skrev jeg en artikkel om de som i 1777-1778 fikk kongeskjøter på boplasser mellom Komsa og Skoddevarre og hvilke av dem som var etterkommere av samer tilhørende Eggeskall siida. Andelen samer var betydelig og etter litt slektsgransking konkluderte jeg at svært mange altaværinger kan føre sine aner tilbake til kvinner og menn som tilhørte Eggeskallsiidaen rundt 1700-tallet eller som hadde flyttet fra Indre Finnmark både før etter grensedragningen i 1751.

Etter å ha sett litt på Svein Suhrs aner, er han trolig ikke noe unntak. Dersom opplysningene om slekter på nettstedet rafsbotn-historie.no er riktige, er bl.a. Torben Olsen en av Svein Suhrs 6xtippoldefedre. Torben Olsen hadde i sin tid sin sommerboplass på Simanes og i likhet med de andre som tilhørte Eggeskallsiidaen hadde Torben sin vinterboplass ved Altaelva. Ut fra kongeskjøtet til Jørgen Nielsen i 1778 vet vi at Torbens vintersete lå på Aronnes der gården Vinterset ligger i dag. I skjøtet ble eiendommen beskrevet slik:

«Talvisaide, eller Torbens Gamle Winter Sæde, som er det 3die Gierde under og paa S: Side af Storbakken».

Som det framgår ovenfor var Torben i 1725 også medlem i et av de to første elveselskapene. Etter det jeg har kunnet se er Svein Suhr også etterkommer av den første kvenen som kom til Alta - Junte Iversen. Junte var far til Elen Juntesdatter som var gift med Torben Olsen. Junte hadde trolig sin vinterboplass ved Altaelva i Storgjerdet.

På nettstedet rafsbotn-historie.no framgår det at antallet familier i Rafsbotn økte fra kun en familie i 1744 til fem i 1762. En av de nye familiene var Anders Olsen og Eli Pedersdatter og deres sønner Peder, Ole og Niels. Anders Olsen var ut fra opplysningene på nettstedet 3xtippoldefar til Svein og kom enten fra Avjovarre eller fra Kautokeino.

Jeg synes det er synd at Svein Suhr, og også andre altaværinger på min alder, fortsatt sliter med å erkjenne at befolkninga i Alta i betydelig grad har samiske røtter. Svært mange av oss stammer fra både den sjøsamiske befolkningen som var nærmeste enerådende i bunden av Altafjorden på 1600-tallet, fra de mange samiske familier som har flyttet til Alta fra Indre Finnmark gjennom de siste 250 årene og fra andre samiske familier som har flyttet til Alta fra Troms, Finnmark og Nord-Finland.

Våre forfedre og formødre har giftet seg med hverandre og fått barn på tvers av etniske og kulturellere skiller. De har snakket hverandres språk, lært av hverandre og drevet ulik næringsvirksomhet sammen. De har gjennom utstrakt samarbeid utviklet et Alta som vi alle i dag har all grunn til å være stolte av.

På kvenfolkets dag 16. mars i år ble 97 år gamle John Andersen intervjuet på Alta museum på kvensk om sin oppvekst i Rafsbotn. Han fortalte at i Rafsbotn snakket man kvensk, samisk og norsk i de fleste familiene. Det var ofte bare lærerne i bygda som bare kunne norsk. Han følte at hans språkmektighet hadde vært en stor rikdom gjennom livet og var svært glad for at nye generasjoner altaværinger ønsker å lære seg kvensk og samisk. På 1700-tallet var folk i Alta kjent for at de behersket flere språk og mitt håp er at vi også i framtida skal være kjent for det samme.

Om Svein Suhr vil bli fornærmet dersom det blir laget en spillefilm om Altaaksjonen og enkelte samers engasjement i saken, så tror jeg at de fleste altaværingene vil føle det annerledes. Jeg føler at de fleste med lange røtter i Alta er stolte av deres ulike opphav og over den kulturreising som vi i de siste tiårene har opplevd både blant samisk, kvensk og norsk ungdom i Finnmark. I 2021 bør vel frykten for komagtuppene være utryddet blant folk i Finnmark.

Kristian Johnsen