– Et nytt ombud for hvert nye onde?

Opprettelsen av barneombudet i 1981 har utvilsomt vært en suksess, skriver Olav Gunnar Ballo.

Olav Gunnar Ballo.   Foto: Jarle Mjøen

Meninger

Enkle svar løser sjelden kompliserte spørsmål.

Nylig leste jeg i en herværende avis at Fremskrittspartiets ungdom ønsket seg et statlig mobbeombud, som skulle se til at unge mennesker slutter å være slemme med hverandre.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at kloke politiske hoder neppe ville støtte noe så tullete, inntil jeg ved et søk på nettet oppdaget at fylkene selv alt har opprettet mobbeombud i både Oslo, Buskerud, Nordland og Troms og Finnmark.

Det Regjeringen Bondevik ikke klarte å avskaffe skal altså nå fylkesansatte byråkrater rydde opp i. I mellomtiden får man håpe at det norske rettsapparatet kommer til heder og verdighet igjen, slik at det finnes andre å hente hjelp fra enn de som tror at tilsnakk løser komplekse samfunnsproblemer.

Aftenposten kunne i midten av mars melde at Norge også har fått et sløseriombud. Mannen som innehar tittelen er verken oppnevnt av fylke eller stat, men har like godt oppnevnt seg selv. «Spruter maling ut rumpa – får 37 millioner i statsstøtte» meldte sløseriombudsmannen Are Søberg om kunstneren Vegard Vinge alt i 2019.

Siden Vinge bor på Vestlandet, og har sluttet på skolen, kan han ikke melde saken inn til mobbeombudet. I mellomtiden prøver sløseriombudet å få nedlagt Kulturrådet, til stor støtte i sosiale medier fra mange av dem som gjerne vil ha flere ombud i dette landet, så man kan komme med flere klager, og få flere støttende svar.

Opprettelsen av barneombudet i 1981 har utvilsomt vært en suksess. Posisjonen har vært fylt av kloke og forstandige mennesker, som hele tiden har hatt barnas beste for øye. Barna selv har da også visst å ta i bruk ombudet som deres varme forsvarer i en verden der vi voksne ofte svikter. Barneombud Inga Bejer Engh har dermed liten grunn til å føle seg truffet av denne kronikken. Jeg antar at hun også tenker klart rundt mobbing i skolen, og at staben hennes burde egne seg godt også til rådgiving i slike spørsmål.

Men de fleste av oss er ikke barn. Vi er myndige voksenpersoner som er satt til å bære ansvar for våre egne liv, der våre folkevalgte, rettsapparatet, etablerte kontrollorganer og media skal se til at det meste går rett for seg.

Nylig vedtok Stortinget at mennesker over 80 år burde slippe helseundersøkelse for å beholde førerkortet. Begrunnelsen var at eldre mennesker selv burde være i stand til å bestemme om de fortsatt kunne kjøre bil. I byen der Stortinget ligger er imidlertid omtrent 10.000 mennesker demente, og de fleste av dem er 80 år eller eldre.

Politikernes tro på de eldre gjaldt altså bilkjøring. Likevel trenger de eldre i følge Regjeringen et eget eldreombud, til å ivareta deres interesser når de ikke sitter bak rattet. I 2020 var det nye ombudet på plass.

Pasient- og brukerombudet i Vestfold og Telemark mener i følge et oppslag i NRK at folk klager for lite: «Terskelen fra å klage litt mens man skravler over en kaffekopp til å legge inn en formell klage mot noe, er for høy», hevder ombudet i et NRK-oppslag fra 2017.

På Pasient- og brukerombudets hjemmesider kan man lese hvor hårreisende kommentarer en stakkars pasient kan bli møtt med. En lege skal en gang ha sagt «noko skal en døy av» til en pasient. Det burde han selvsagt ikke ha sagt, i hvert fall ikke hvis han ønsket å slippe å få pasient- eller eldreombudet på nakken.

Parallelt med dette behøves mennesker med engasjement og kompetanse til å fylle kontrollkommisjonene ved landets psykiatriske sykehus, for å ivareta interessen til landets aller sykeste. Man må anta at få schizofrene følger ombudenes innstendige oppfordringer om å bruke dem enda mer. Mitt inntrykk er at de som klager mest, gjerne er de som i størst grad klarer seg selv. De andre overlates til kontrollorganer som alt er der, men som stort sett lider samme skjebne som offentlige veier og bygg som ble skapt av gårsdagens politikere: Det ikke dagens folkevalgte selv kan skryte på seg å ha skapt står til nedfalls, mens Stortingets mange partier finner opp nye parallelstrukturer.

I 2021 er det drøyt 100.000 mennesker med demens i Norge. Forskning viser at tallet vil stige til 235.000 i 2040. Norge er på etterskudd med pleie- og omsorgstilbud til demente. De fleste bor i sine hjem, og henter mye av hjelpen fra nære pårørende.

Tvangsinnlagte ved norske sykehus eller mennesker som ikke kjenner igjen sin egen familie sitter neppe og skravler over en kaffekopp ved kjøkkenbordet når de burde ha klaget til et eldre- eller pasientombud. Til det er deres utfordringer for komplekse. Ressursene er, også i Norge, begrensede. Vi har allerede rikelig med instanser som peker på utfordringene som må løses. Politikernes oppgave burde være å sikre midler til faktisk å løse dem, fram for etablering av nye ombud til å dokumentere det vi alt vet.

  • Innlegget ble først publisert i Kommunal rapport.

Olav Gunnar Ballo