– 40 år siden Stilla, har Norge lært noe av Altakampen?

Jan Borring, som var tilstede i Stilla 14. januar 1981, tar for seg hva Altakampen har fått å si.

Demonstranter lenket sammen i Stilla like før politiet går til aksjon.  Foto: Arne S. Hestvik

Meninger

Det var mange minusgrader i Stilla 14. januar 1981. Det kalde gufset fra regjeringskontorene i hovedstaden gjorde ikke saken noe bedre. Hundrevis av politifolk ble sendt nordover for å tvinge gjennom byggingen av et kraftverk som kommunestyrene i både Kautokeino og Alta flere ganger hadde sagt nei til. Heldigvis fikk vi oppleve at Altakampen etter hvert resulterte i viktige seire for miljøsak og samiske rettigheter. Norsk politikk ble varig endret – trodde de fleste av oss.

Jan Borring ser på hva Altakampen fikk å si for Norge og beslutningstakerne i ettertid.  Foto: Privat

Men kanskje undervurderte vi hvor lett det er å glemme historien. Hvem hadde trodd at vi i 2020 skulle oppleve forslag om kraftutbygging i vernete vassdrag? Verneplanene for vassdrag har tross alt vært en viktig grensestein i det som etter hvert ble en mer samlende politikk for norsk vassdragsforvaltning - etter mange år med harde splittelser som kulminerte med Altakampen.

Foreløpig sier de fleste politiske partiene heldigvis nei til å utfordre verneplanene for vassdrag. Medieoppslag forteller imidlertid om utbredt støtte blant trønderske politikere for slik kraftutbygging. Økt vindkraftmotstand forklarer mye av det. Men om man tror at ny vannkraft er en enkel og ukomplisert vei ut har man lært lite av det som skjedde i Stilla. I praksis er det jo også store likheter mellom konsekvensene av vannkraft og vindkraft. I begge tilfeller får vi tekniske inngrep og oppsplitting av arealer som truer både vill natur og næringsutøvelse – både villrein i sør og tamrein i nord for å si det på en annen måte.

Ødelegge miljø for å redde miljø?

Mye av energidebatten vi ser i Norge nå skjer med klimatruslene spøkende i bakgrunnen. Norsk energiforsyning dreier seg ikke lenger bare om lys, varme og industri, men også om hvordan skal vi få ned klimagassutslippene. Ofte forenkles dette til et valg mellom kraftverk: skal vi satse på vindkraft eller vannkraft for å lage energi som ikke fører til klimagassutslipp?

Samtidig unngår man gjerne å snakke høyt om elefanten i rommet, Norges store produsjon av fossile brensler, som gir solide bidrag til verdens utslipp av klimagasser – og som i økende grad truer sårbare økosystemer i nord.

Verden er altså mer komplisert enn det vi blir fortalt når vi stilles overfor denne typen «valg». Klimapolitikken dreier seg ikke bare om hva slags typer kraftverk vi skal bygge. Nok et eksempel på dette fikk vi gjennom NRK-oppslag nylig om hvordan enkelte store veiprosjekter bidrar til klimaendringer. Bygging av disse veiene ødelegger blant annet våtmark, noe som fører til store utslipp av klimagasser.

For å nå klimamålene våre må vi da kutte utslipp andre steder. Om vi gjør dette ved å erstatte fossil energi med ny «utslippsfri» energi fra vannkraft eller vindkraft kan resultatet lett bli utbygginger som ødelegger mer av den samme naturen som veibyggingen også spiser av! Beskyttelse av denne naturen er jo også en viktig grunn til at vi ønsker å bremse klimaendringene, så logikken i dette er ikke åpenbar. Ser man disse sakene i sammenheng kan man like gjerne spørre: synes vi alle de nye veiprosjektene som vi nå legger opp til er så viktige at de rettferdiggjør videre nedbygging av norsk vassdragsnatur? Sagt på en annen måte, i klimasammenheng trenger ikke alternativet til ny vannkraft å være vindkraft, det kan like gjerne være mindre utslipp både fra veibygging og andre deler av samfunnet.

Fornybar energi har vært helt sentralt for utviklingen av det Norge vi kjenner idag og på mange måter en velsignelse for landet. Men videre utbygging må veies opp mot behovet for velfungerende økosystemer som også beskytter oss mot et klima i endring. Internasjonalt snakker man nå om «naturbaserte løsninger» som det beste vern mot klimaendringer. Med dette mener man f.eks. at mangroveskog gir beskyttelse mot flom og tsunamier. Også i Norge trenger vi robust natur som bedre kan stå imot flom, skred, skogbrann og andre ødeleggelser som vi ser mer og mer av hvert år i dette landet.

Altakampen var opprivende og polariserende, men konflikten førte også til viktige reformer både i form av samiske rettigheter og større vekt på miljøhensyn. Politikere som idag vil unngå brysom vindkraft ved kraftutbygging i vernete vassdrag bryter med en politikk som har virket konfliktdempende i flere tiår. Vi får håpe oppmerksomheten rundt at det er 40 år siden den kalde januarmorgenen i Stilla gir oss alle en påminnelse om hva som står på spill.

Jan Borring