Sareptas skjøre krukke

– Selv verdens rikeste land behøver felles innsats for at velferden skal vare, skriver Olav Gunnar Ballo i denne kronikken.

Olav Gunnar Ballo.  Foto: Magne Kveseth

Meninger

For en tid siden snakket jeg med en bekjent som er ansatt i den videregående skolen. Han fortalte at sykefraværet ved skolen hadde gått ned etter at koronapandemien startet.

«Det er vanskelig å si at du blir borte, når du alt er hjemme», sa han smilende. Hjemmekontor for lærerne hadde ført til at undervisningen gikk sin gang, også når lærerens hals var sår.

Vi ble sittende og snakke om nærvær og fravær. Jeg fortalte om mitt første møte med historielæreren vår ved det daværende Alta gymnas.

«Dette», sa historielæreren, mens han med pekestokken viste oss rommets fire vegger, «er ingen sosial varmestue. Dette er et sted for læring, for hardt arbeid. Til de av dere som mener noe annet vil jeg si: Der er døren. Til dere som blir igjen: La oss komme i gang. Tiden er knapp, og oppgavene mange.»

«Hadde noen sagt noe tilsvarende i den videregående skolen i dag», sa min venn til meg, «så hadde den ansatte fått en skriftlig advarsel.» Historielærerens formaning hadde imidlertid ikke fått noen av oss 29 elever ved reallinjen ved Alta gymnas til å strene mot døren.

Slik klasserommet er noe langt mer enn et sted å være, er også arbeidsstedet det. Det stilles forventninger til oss. Vi er på arbeid fordi samfunnet behøver arbeidskraften vår, og fordi det er slik verdier skapes. Uten vår felles innsats vil velferdsstaten gradvis forvitre.

Da jeg nylig ryddet i nattbordskuffen fant jeg en utklippet tegning fra en avis, signert Martin Kellermann. Tegningen viste en mann sittende med kaffekoppen ved et bord, mens han snakket i mobiltelefonen. «Jeg kan dessverre ikke komme på jobben i dag, for jeg kjenner at jeg holder på å bli lei meg», sa mannen med en trist mine, i påvente av arbeidsgivers imøtekommende forståelse. 

Da jeg så tegningen første gang fikk jeg lyst til å ramme den inn, og henge den på veggen på fastlegekontoret. Men så ble den altså liggende i en skuff ved sengen i stedet. Også krenkelser kan føre til sykdom, og en slik tegning kunne dermed i seg selv virke sykdomsframkallende.

Blant OECDs (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) 37 medlemsland finnes ingen med høyere sykefravær enn Norge. På en gjennomsnittsdag er 130.000 norske arbeidstakere borte fra arbeid, begrunnet i sykdom. Av 100 norske arbeidstakere er mellom seks og sju fraværende daglig, mens tilsvarende tall fra Sverige og Danmark er mellom tre og fire.

I 1993 var gravide sykmeldt 18 prosent av dagene fram til 30 dager før fødsel. I 2005 hadde tallet økt til 30 prosent, parallelt med utvidede permisjonsrettigheter til gravide i og etter svangerskapet, som skulle føre til redusert behov for sykmelding.

Som rådgivende lege for Fylkestrygdekontoret i Finnmark hadde jeg i 1995 en gjennomgang med allmennpraktiserende leger i Alta om regelverket for sykmelding av gravide. Overfor legene ble det vektlagt at alminnelige svangerskapsplager ikke kvalifiserer for sykmelding, og at den gravide ved behov for fravær i siste del av svangerskapet i stedet skulle gå ut i svangerskapspermisjon. To uker etter at legene fulgte opp de nasjonale retningslinjene, havnet saken på Dagsrevyen. Stortingsrepresentanter som lot seg intervjue, uttrykte indignasjon, sjokk og vantro over at noen prøvde å etterleve det lovverket de selv hadde vedtatt.

Mange ekteskap og samboerforhold tar slutt. En vanlig forventning på fastlegens kontor er at de utfordringene som et brutt forhold medfører, gir rett til sykmelding. Boet skal deles, og tristhet og savn skal bearbeides, fortrinnsvis uten tap av oppspart ferie eller lønn. Fastlegens eventuelle motforestillinger blir fort en sak for fylkeslege og pasientombud.

Norske arbeidsgivere dekker hvert år lønnskostnader ved sykefravær på til sammen mer enn førti milliarder kroner. Utgiftene kan gjøre at mindre virksomheter går konkurs, og at arbeidsplasser forsvinner. Arbeidsgiver har dermed god grunn til å forvente at det er sykdom som hindrer den ansatte i å komme på arbeid, og ikke behovet for å treffe skilsmisseadvokaten i arbeidstiden uten et samtidig inntektstap.

Selv om helsevesenet kan kurere stadig flere sykdommer, tar livet en dag slutt for oss alle. Slik opplever vi at våre foreldre blir eldre og dør, og slik rykker vi alle stadig framover i køen. Når en nitti år gammel mor eller far er gått bort, kan veien til legekontoret for en sykmelding være kort, slik at fraværet fra arbeidsstedet ikke medfører inntektstap for de etterlatte, når begravelsen skal planlegges og tilreisende gjester skal mottas.

Fra 1978 har alle arbeidstakere i Norge hatt rett til full lønn fra første sykefraværsdag. Med nye rettigheter og færre plikter har sykefraværet økt jevnt og trutt, mens levealderen har gått opp. Mens vi blir friskere, føler vi oss sykere, med bistand av et helsevesen som hjelper oss å lete etter noe galt helt til vi finner det.

Når vi ikke selv må bidra til å dekke regningen det første året vi er sykmeldt, men kan overlate spleiselaget til arbeidsgiver og NAV, kan det å føle seg lei, også være en av mange gode grunner til å holde seg hjemme. Fastlegene alene kan ikke snu en slik utvikling, i et samfunn der sykmelding er blitt svaret på motgangens mange spørsmål.

USAs president John F. Kennedy sa i en av sine taler at den beste dagen for å reparere taket er når solen skinner. Også den norske velferdsstaten har huller i taket som bør tettes før omkostningene blir for høye, og tiltakene som tvinger seg fram blir for drastiske.

Et annet, lett omskrevet Kennedy-sitat kan fungere som rettesnor for virkemidlene som kan velges: «Spør ikke hva velferdsstaten kan gjøre for deg. Spør hva vi i fellesskap kan gjøre for å ivareta velferden for oss alle.»

Olav Gunnar Ballo

Kronikken ble først publisert i Kommunal rapport.