Havets korona

– Koronaepidemien burde ha lært norsk oppdrettsindustri ett og annet. Men det virker ikke slik, mener Pål Mugaas.
Meninger

Karantene, og dermed fysisk adskillelse fra andre mennesker, har vært brukt mot smittsomme sykdommer siden senmiddelalderen. Norges mest ekspansive sjømatnæring, lakseoppdrett, lukker imidlertid øynene for det åpenbare – at man også i havet fysisk må skille syk fisk fra frisk fisk.

De som ikke vet så mye om hvordan laks produseres langs norskekysten, vil trolig bli forbauset når de hører at under hver enkelt av de ringene man ser flyte i fjorden, kan det svømme noen hundre tusen laks. På overflaten ser ringene små ut, men garnposene under er dype. Det som holder laksen på plass, er åpne garnvegger, slik at vannet flyter inn og ut. Maten til laksen kastes ut på toppen og synker ned. Det laksen ikke spiser, havner på bunnen sammen med avføringen fra laksen, eller blir tatt av strømmen og spred over et større område. Om lag 400 millioner individer står til enhver tid i slike garnposer langs norskekysten. Og flere skal det bli, etter at staten nå nettopp har tildelt vekst i flere områder.

Med så mange husdyr, er det uunngåelig at det dukker opp sykdommer og parasitter. Den mest kjente parasitten er lakselus. Men det er også en hel haug sykdommer. Nye virus som muterer og skaper problemer for oppdretterne. Det verste av disse (foreløpig) er det som heter ILA - Infeksiøs lakseanemi. Nå er det nye mutasjoner på gang, og oppdretterne er selvsagt bekymret.

Når ILA blir oppdaget, blir det igangsatt sterke restriksjoner. Arbeidsbåttrafikken inn i området reguleres sterkt, og den syke fisken må slaktes. Før man får slaktet, er det bare å vente og se hvor langt havstrømmene bringer smitten. Går den videre til neste anlegg? Så lenge det ikke er fysiske skiller mellom anleggene, overlater oppdretterne smittespredningen til naturkreftene.

– Så lenge det ikke er fysiske skiller mellom anleggene, overlater oppdretterne smittespredningen til naturkreftene, skriver Pål Mugaas 

Veterinærinstituttet kan fortelle at i perioden fra januar til juli 2020 var totalt 16 nye lokaliteter med stadfestet ILA og fem lokaliteter under mistanke (hvorav ett ble uslaktet uten stadfesting). De siste ukene har det kommet et par til. De tilsvarende tallene for de syv første månedene i 2019 var fem stadfestede tilfeller og ett anlegg under mistanke. Det øker med andre ord kraftig på.

For oss som er opptatt av den ville laksens skjebne i havet, er dette dårlig nytt. Lakselusa som flyter ut av de åpne merdene dreper ifølge forskerne ved Havforskningsinstituttet allerede mange steder så mye villaks, at fiskeriministeren måtte si nei til mer oppdrett i disse områdene. Oppdretterne i disse sonene som har blitt nektet mer vekst, har på sin side valgt å gå til sak mot staten. De tror ikke på forskerne, og vil ha samme del av kaka som sine medoppdrettere i soner som har fått lov til å vokse.

Hva så med alle de andre sykdommene. Havforskerne sier at det er vanskelig å påvise smitte til villfisk, ettersom smittet villfisk naturlig nok forsvinner i havet. Oppdretterne påstår på sin side at det sikkert ikke er noe problem – akkurat som de påstår med lakselusa når de går til sak mot staten. Trass i grundig forskningsdokumentasjon.

Og hva skjer videre? Det vi vet er at vannet i fjordene våre blir varmere på grunn av klimaendringer. Da er det sletts ikke usannsynlig at både ILA, lakselus og andre sykdommer trives bedre.

I land som ledes av fornuftige mennesker, deriblant Norge, har man skjønt at under epidemier må syke isoleres og andre holde avstand. De epidemiene som herjer i fjordene våre kunne tilsvarende vært løst om politikeren hadde stilt et funksjonskrav om fysisk lukkede merder, slik at lakselus og sykdom ikke fløt fritt mellom merdene og også smittet og drepte det lille vi har igjen av vill atlantisk laks i Norge. Vannet til merdene kan hentes på dypt vann, og sjansen for å få sykdom eller parasitter inn i systemet, vil være liten. Og om det skulle komme inn, kommer det i hvert fall ikke ut igjen og smitter andre oppdretts- eller villfisk.

På land råder norske politikere som lytter til fagfolk og gjør en samlet, kunnskapsbasert bekjempelse av koronapandemien. I de norske fjordene kan det derimot virke som om det er USAs president, Donald Trump, og Brasils president, Jair Bolsonaro, som i fellesskap har bestemt hvordan epidemier skal bekjempes – og vi ser jo alle hvordan det går.

Pål Mugaas
Kommunikasjons-ansvarlig
Norske Lakseelver