– Hint av rasisme eller kun stigmatisering?

– Hvorfor må en 16-åring stille spørsmålet: Gjør det noe at jeg er fosterbarn, skriver en fostermor i Alta i denne kronikken.

Illustrasjonsbilde.  Foto: NTB Scanpix

Meninger

Jeg er så heldig å få være fostermor til en jente på 16 år. Hun har bodd hos oss hele livet, og vi har god kontakt med hennes biologiske foreldre.

En dag kom hun til meg for å spørre forsiktig «mamma – tror du andre voksen ser på meg annerledes fordi jeg er fosterbarn?» Hun kaller meg mamma, noe hun selv fikk bestemme når hun ble større. Først kom mamma, og etter en stund kom pappa.

Jeg har egentlig ventet på det spørsmålet, og hva skulle jeg svare? Skulle jeg være ærlig å si «ja, jenta min. Du har et stempel med deg hos de fleste, du blir kalt fosterbarn. En tittel ikke andre barn har med seg. De er datteren eller sønnen til, eller så benevnes de med navn, kanskje hun/han som spiller på det laget». Videre sier hun, «tror alle at jeg røyker, fester og er helt vill? Eller tror de jeg er en rolig og grei jente?»

Jeg måtte svare som følgende. Hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg noen tenker og beskriver deg som et fosterbarn, og noen har nok også fordommer. De tror at du sliter med ett eller annet. Men de som har kjent deg fra du var liten av, og som bor i vårt nærmiljø, ser nok på deg som den flotte jenta du er. Men masse gode egenskaper og glimt i øye. Men du kan møte på voksen som stigmatiserer deg og har fordommer. Fordi det er det det er; stigmatisering og fordommer. Som mamma oppleves det nesten som rasisme. Det er kanskje ikke helt innafor den definisjonen, men de holdningene hun noen ganger møter, kan minne om at hun tilhører en «gruppe» som ikke er like verdifulle som andre ungdommer som ikke er fosterbarn – eller barn/ungdommer som vi har valgt å kalle henne og de som er i samme situasjon. Når jeg skriver voksen, så opplever nok hun at ungdommene som hun har vokst opp med. Og de nye hun har truffet på sin vei, har møtt henne med en helt annen toleranse og likeverd. Vi heier på ungdommen!

Hun bruker ofte å stille spørsmålet til de hun blir kjent med: «Gjør det noe at jeg er fosterbarn?» Og svaret blir som oftest nei». Men hva gjør det at en ungdom på 16 år må stille det spørsmålet? Hva er hennes opplevelser som fører til det? I møte med foreldre til nye venner og ikke minst kjærester, møter hun noen ganger skepsis og et stempel med at «noe må være galt med henne, du burde ikke være sammen med henne – hun er jo et fosterbarn».

Sist vi opplevde det var foreldre av en kjæreste, de kunne fortelle sin gutt at hun nok hadde sosiale problemer, uten å ha kunnskap om at hun faktisk er helt unik på det området, hun er limet i klassen, limet på fotballaget og limet i familien med sin romslighet, inkluderingsevne og omsorg for andre mennesker. Hva er det for en holdning?

Mammahjertet gråter, og jeg får lyst til å ringe rundt, men det kan man ikke. Og det vil hun selvsagt ikke. Så vi klemmer og trøster i stedet.

Et annet fenomen hun til stadig vekk møter er voksne mennesker som har stor sympati for henne, det er i utgangspunktet en god egenskap. Men som hun sier sel «Mamma, hvorfor får læreren tårer i øynene når de snakker med meg, noen ganger sier de at de synes synd på meg. Jeg har det jo godt og jeg skjønner ikke deres reaksjon, jeg har det jo kjempefint?»

Det er en annen felle vi fort kan gå inn i, vi skal selvsagt møte barn med empati, men ingen barn skal blir møtt med «stakkars deg»-holdning. Hverken på skolen, hos slektninger og andre bare fordi de er fosterbarn. Min datter har mange gode og viktige egenskaper, hun utvikler seg kjempegodt og må bli møtt med forventninger og tillit. Når hun oppleve triste og vanskelige ting, noe som alle kan oppleve fra tid til annen – da kan hun blir trøstet og bli gitt en armkrok, men ikke bare fordi hun er fosterbarn.

Vi må huske dette er barn og ungdommer med like mange gode egenskaper og vekstmuligheter som andre barn og ungdommer vi har rundt oss.

Så min oppfordring er. Ikke benevn min datter som ET FORSTERBARN. Hun har et navn og er som din datter eller sønn. Forvent at hun klarer å nå sine mål, at hun kan bli det hun ønsker. Still krav og motiver til vekst. Vær raus og hei på henne og de andre på hennes alder. Jeg vet at hun kommer til å nå sine mål, hun har mange gode egenskaper med seg. Vi er vanvittig stolt av henne.

Og så må vi ikke glemme at alle barn og ungdommer har forskjellig bagasje. Vi trenger å møte alle med forståelse og et ønske om å hjelpe og støtte. Det være seg barn og ungdommer fra gifte foreldre – noen vi kanskje oppfatter som såkalt vellykkede foreldre, barn av enslige, barn som vokser opp i fosterhjem eller barn av psykisk syke. Møt dem fordomsfritt og med et åpent og vennlig sinn.

Og til sist – hvis noen stigmatiserer henne – ja, da kan det hender jeg ringer deg. Så kan vi ta en prat om stigmatisering og fordommer.

Fostermor, Alta