Politikk, retorikk og helsejournalistikk

Er det urettferdig av Kirsti Bergstø å beskylde Altaposten for kampanjejournalistikk i sykehus-saken, spør Ole David Østli.

Ole David Østli tar for seg helsekampen.  Foto: Jarle Mjøen

Meninger

Jeg skal ikke svare på det. Til det har jeg ikke analysert dekningen av sykehus-saken godt nok. Jeg er heller ikke først og fremt bekymret for politikernes følelser.  Men som fast leser og abonnent vil jeg gjerne si litt om hvordan jeg opplever Altaposten.  

Det aller meste av det Altaposten skriver om sykehussaken er godt, relevant og saklig. Vi kan følge sakens gang på bred front, politisk og administrativt, og avisa er utrolig flinke til å vise frem konkrete eksempler på pasienters opplevelse av tilbudet. Alt dette er viktig journalistikk av høy kvalitet.


– Altapostens spekulative kampanjejournalistikk

– SV har i lang tid jobbet for å bedre helsetilbudet til Altas befolkning, mener Kirsti Bergstø.

 

Altapostens journalistikk i helsesaker

Jarle Mjøen svarer på Kirsti Bergstøs påstand om uredelige journalistikk og Altapostens kampanjejournalistikk.

 

Problemet oppstår når Altaposten skal formidle de ulike politiske standpunktene. Jeg antar det er noe av det Bergstø sikter til når hun beskylder avisa for kampanjejournalistikk. Jeg synes Jarle Mjøens svar på tiltale den 25. mai gjør mer for å bekrefte enn avkrefte påstanden.

I innlegget fremmer Mjøen en del påstander forkledd som spørsmål, som hvorfor hun «ikke vil kjempe for de kvinnene som mener at fødetilbud som [er] 14 til 28 mil unna, svært ofte med en vinterstengt vei, er et trygt og godt tilbud.»

Dette ligner mer et følelsesladet slagord enn et spørsmål, slik jeg leser det, og jeg tror ikke Bergstø er enig i premisset at hun ikke vil kjempe for kvinnene. Egentlig tror jeg alle politikere vil det.

Denne måten å skrive på er typisk for Altaposten i sykehus-saken. Er det riktig å kalle dette kampanjejournalistikk? Det kan diskuteres, men å legge sin egen mening eller en påstand inn som premiss i et spørsmål, er litt som å spørre «Har du sluttet å slå din kone?». Hva svarer man på sånt? Det beveger seg i retning av sjangere som pamfletter og kampskrift, der hensikten heller er å skade motstanderens moralske troverdighet enn å fremskaffe kunnskap. Er det meningen?

Et annet eksempel finner vi i billedteksten til saken om SV holdning til tre sykehus i Altaposten 5. mai, sitat: «Kirsti Bergstø sier nei til å gi en tredel av pasientene i Finnmark tilgang til fødeavdeling og akuttilbud. Her sammen med Runar Sjåstad som over mange år har vist forståelse for å gi 25.000 i Alta-regionen sikkerhet for liv og helse med akuttilbud og fødeavdeling.» Det er ganske ladet, er det ikke?

Det får være Altapostens sak å bestemme hva slags journalistikk de vil drive med. Kanskje mener de at ved å gjøre journalistikk til politisk våpen, tjener de lokalsamfunnet. Det er inntrykket man får når Mjøen skriver «det tilbudet som er kommet ved Klinikk Alta ville vært noe helt annet dersom ikke Altaposten hadde avdekket gjentatte forsøk på skalere ned […]».. Han avstår riktignok fra å ta hele æra for det, men hvis det er sant, er det jo storveies! Det er jo rett og slett en meget vellykket kampanje! Hvis det er en slik avis Altaposten ønsker å være, kan de bare kjøre på, med sin faglige stolthet i behold.

Er det noen ulemper forbundet med å bedrive kampanjejournalistikk i ren og ubesmittet kjærlighet til sin egen hjemby? Jeg mener ja. For at det skal bli bevegelse i sykehussaken, må man overbevise noen som ikke er overbevist fra før. Verken folketog, politikere som overbyr hverandre på hjemmebane eller kampvillig journalistikk i Altaposten tjener det formålet. Hvis hensikten er å stålsette altaværingenes vilje eller målbære altaværingenes frustrasjon, er det jo vel og bra, men det er altså ikke vi i Alta som skal overbevises for å få til en endring. Ingen tviler på at det er best for Alta å ha sykehus her, men hvilken effekt har Altapostens dekning på lesere i andre deler av Finnmark? Bare Hammerfest tjener på ubevegelige fronter, når det er bevegelse vi vil ha.

Skal man overbevise noen, må man ha en best mulig forståelse av hva som ligger bak deres motforestillinger. Vi må gå ut fra at politikerne mener det de sier de mener, og at å legge sykehuset til Hammerfest tross alt ikke er et forsøk på folkemord. Altaposten kan med fordel formidle «motpartens» meninger uten å blande inn journalistens følelser og beskyldninger i setning for setning. Leserne klarer fint å gjøre seg opp en mening uten Mjøens veiledning. Jeg tror sakene blir mer leseverdige uten alle disse innskutte hintene til hva vi som lesere bør synes.

For oss altaværinger er det åpenbart at hvis Vest-Finnmark skal ha ett akuttsykehus, bør det ligge i Alta. Alta ligger nærmest flere av pasientene enn Hammerfest gjør, og er et tryggere reisemål i all slags vær. Så hvorfor har ikke våre politikere klart å overbevise noen utenfor nærområdet, når saken er så godt begrunnet?

Jeg tar for gitt at alle Altas politikere vil ha sykehus hit, men oppfølgingsspørsmålet fra Altaposten bør være: You and what army?

Ole D. Østli