– Det nytter å kjempe

– Uten utrettelig engasjement hadde nok Erna og ministeren fått viljen sin, skriver Magnar Leinan.

Illustrasjonsbilde  Foto: BSAA / NTB scanpix

Meninger

«Stopp dette kaoset før folk dør», skrev avisa Nordlys på lederplass sent lørdag kveld, etter at fem av flyene til Babcock tidligere på dagen var satt på bakken på grunn av tekniske problemer. Men en storm av kritikk lot fortsatt ikke til å affisere en helseminister i fullstendig vranglås; opposisjonen bommer med kritikken, hevdet Høie i kjent stil samme kveld, og påsto – i fullt alvor, må vi dessverre anta – at beredskapen den siste tiden har vært på over 100 prosent (!) i Troms og Finnmark.

Men en stadig økende kritikkstorm og trusler om mistillit må likevel ha gjort et visst inntrykk, for selv om selvkritikken fortsatt var totalt fraværende, kom det dagen etter noe så sjeldent som en bitteliten innrømmelse fra ministeren: «De har ikke levert i henhold til kontrakt fordi de ikke har levert nok flytid. Slik har det vært siden de overtok i juli, og det er ikke godt nok», uttalte han til avisen på søndag. Tenk det! Og undrenes tid er ikke forbi; som et ekko av ministeren selv dukket stortingsrepresentantene Vetle Langedahl fra Finnmark og Kent Gudmundsen fra Troms opp fra Stillhetens hav like etter, med en pressemelding der de kunne fortelle at tålmodigheten med Babcock nå begynner å bli tynnslitt! Og sannelig; mandag ettermiddag kom jammen også FrP på banen med en pressemelding fra helsepolitisk talsperson Åshild Bruun-Gundersen og Bengt Rune Strifeldt, der de fremmer klare krav til helseministeren om at brudd på kontrakten må få konsekvenser.

Sent, men godt, heter det jo – men disse innrømmelsene burde i anstendighetens navn ha kommet for lenge siden. Maken til den arrogansen og respektløsheten folk her nord har opplevd har man vel aldri sett maken til fra en regjering og en helseminister, som helt siden Babcock gjennom en skandaløs anbudsprosess ble tildelt kontrakten på luftambulansetjenesten, har fornektet den virkeligheten leger, helsepersonell og ikke minst pasienter og deres pårørende har advart mot og opplevd gjennom det siste halvannet året.

Men kampen for en verdig og trygg luftambulansetjeneste er langt fra over. Så konklusjonen er klar: Først når frykten for å miste makt og posisjoner begynner å melde seg, kommer innrømmelsene. Og viktig å huske på for oss alle: Uten det utrettelige engasjementet fra leger, flysykepleiere og annet helsepersonell – og ikke minst det folkelige engasjementet, drevet frem først og fremst av Irene Ojalas damer i Pasientfokus og Gørill Godviks facebook-aksjon – hadde nok Erna og ministeren fått viljen sin, og beredskapen i nord hadde vært satt flere tiår tilbake.

Nok en gang ser vi altså at det nytter å kjempe mot myndighetenes dårskap, og at demokratiet fungerer best når det forankres nedenfra og ikke påtvinges oss av en politisk elite, som dessverre altfor ofte lider av en slags politisk demens, der man raskt glemmer hvor man kommer fra og hvem som har valgt dem…

Magnar Leinan