Gratangen og krigshistorisk debatt

Kurt Henrik Dalmo svarer Svein Erik Larsen Ramberg i denne replikken.

Tre av minnemonumentene. Fra venstre; Lapphaugen, Gratangen Fjellhotell, Gratangen krigsminnelund  Foto: Privat

Meninger

I Altaposten 19.11. fører Svein Erik Larsen Ramberg videre sin diskusjon mot Jan P. Pettersen om hva som skjedde i Gratangen 25. april 1940. I deler av sitt innlegg stopper han opp og gir tilsvar til mine kommentarer i mitt innlegg i Altaposten 15.11. I dette leserinnlegget vil jeg komme med betraktninger rundt det Ramberg påstår er problemstillingen. Deretter vil jeg komme med noen iakttakelser om historiske kilder eksemplifisert ut fra disse leserinnleggene (Ramberg, 13.11 og 19.11 og Dalmo 15.11).


 

Rambergs forsvar av Alta bataljon

– Kommer med flere påstander som er direkte usanne, skriver Kurt Henrik Dalmo.

 

Kamphandlingene i Gratangen

– Det kan se ut til at agendaen er å svekke myten om Alta bataljon, svarer Svein Erik Larsen Ramberg.

 

Skjøt de eller skjøt de ikke?

Årsaken til at jeg ikke går inn i denne diskusjonen er at Ramberg har konstruert en påstand «…om at Alta bataljon bevisst skjøt på trønderne …» som han så tilbakeviser. Utfordringen med dette er at han tilbakeviser en påstand som, etter det jeg kan finne, han er den eneste som kommer med. Han begrunner sitt tillegg av ordet ‘bevisst’ med at «... Altabataljons påståtte beskytning av trønderbataljonen blir framstilt som en sannhet, så kan dette lett oppfattes av allmenheten som om dette skjedde bevisst ...».

Av de forskjellige beskrivelsene av denne hendelsen som jeg har sett så er jeg enig med Ramberg i at Pettersen er den som går lengst i å slå fast at trønderne ble skutt på av norske styrker. I sin bok fra 2017 (Kampen om historien, s.110) skriver Pettersen: «Det synes å være en omforent oppfatning at det ble avgitt ild mot egne styrker ... fra både Alta- og Trønderbataljonen, og at de skuddene som ble avfyrt mot venn i stedet for fiende kom som følge av omstendighetene.»  Jeg, som et medlem av allmenheten, oppfatter ikke dette som om det skal ha skjedd ‘bevisst’. Hvordan Pettersen ordlegger seg i sine foredrag, og om det der kan oppfattes av allmenheten som om dette skjedde bevisst er noe jeg ikke kan uttale meg om og det er opp til Pettersen selv å velge å svare på det.

For å føre denne diskusjonen videre er jeg av den oppfatning at en bør konsentrere seg om noen litt mer omformulerte spørsmål. Etter min mening løfter Ramberg frem kjernen i problemstillingen i sin beskrivelse av Pettersens foredragsturneer «… Altabataljons påståtte beskytning av trønderbataljonen blir framstilt som en sannhet … og at ALTABATALJON er en av årsaken[e] til massakren på trønderne» (Ramberg 19.11.). Dette kan utledes til to separate spørsmål. 1. Kan enkelte soldater fra Alta- og Trønderbataljonen ha kommet i skade for å skyte på nordmenn når de trodde at de skjøt på tyske styrker? 2. Hvilken betydning hadde eventuell «friendly fire» for utfallet av kamphandlingene?  Deretter kan en gå inn på spørsmål som; «oppstår … myten om at Altabataljon skjøt på trønderne fordi trønderne trengte en utenforliggende forklaring på hvorfor det gikk som det gikk?» (Ramberg 19.11.) Og uttalelser som «det hadde vært på sin plass å undersøke om ikke også Alta bataljon må bære sin del av ansvaret.» (Torkel Hovland sitert i Pettersen 2017 s. 126).

Historiske kilder

Som historiker er det viktig for meg å gå til primærkildene for å skaffe meg et utgangspunkt for min egen analyse av en hendelse. Primærkilder betyr i denne sammenhengen rapporter, meldinger, krigsdagbøker o.l. som er nedskrevet tidsmessig nært hendelsen. Hvis jeg ikke har primærkilder er alternativet å benytte meg av kilder som er blitt til tidsmessig i avstand fra hendelsen og som oftest av noen som ikke var tilstede, også kalt sekundærkilder. Typiske eksempler på sekundærkilder er bøker, artikler eller leserinnlegg som dette. Alle kildene som jeg benytter, både primære og sekundære, gjennomfører jeg en vurdering av – eller kildekritikk. En del av kildekritikken er å sette flere kilder opp mot hverandre for å se om de stemmer internt, og å vurdere gyldigheten av kilden. Etterprøvbarhet av andre historikere og forfattere er også et viktig prinsipp, med det mener jeg at det må være mulig for noen andre å kunne gjennomføre mine analyser på nytt. For å kunne gjøre dette er det blant annet viktig å vise til hvor en har sine faktaopplysninger fra. Med dette som bakteppe vil jeg komme med noen betraktninger til diskusjonen i denne rekken av leserinnlegg.

Det er med bakgrunn i prinsippet om etterprøvbarhet at Ramberg begrunner hvorfor han bruker betegnelsen Dietls krigsdagbok i stedet for å bruke det riktige navnet. «[F]or at de som vil, raskt kan skaffe seg dypere innsikt og oversikt om emnet for selv å kunne bedømme en del av de fakta som framsettes …». Da er det synd at han ikke bruker den riktige benevnelsen, 3. Gebirgsdivision: Kriegestagebuch. Narvik 06.04.-10.06.1940. Et enkelt søk leder en frem til en avfotografering av originaldokumentet på digitalarkivet.no. Dog skal det legges til at originalen er på tysk, mens på bloggen bjerkvikhistorie.no er den oversatt. Imidlertid har oversetteren tatt seg den frihet å tilføre en overskrift for hver enkelt dag uten å si at dette er en endring av originalkilden. I et kildekritisk lys stiller jeg meg da spørsmål om oversetteren kan ha lagt til eller tatt bort andre elementer.

Kildebruk

I sin kritikk av mitt innlegg hvor jeg søker å avklare mulige misoppfatninger om dette er Dietls personlige dagbok eller ikke, glemmer Ramberg å svare på selve årsaken til at jeg tok opp hans bruk av krigsdagboken. Hans utsagn i innlegget av 13.11. at «skytingen fra Altabataljon er rettet mot tyskerne det er dokumentert av Dietels krigsdagbok …» og det faktum at det er pussig å bruke denne kilden for å motbevise at ikke en og annen fra Alta bataljon kan ha kommet i skade for å skyte på trønderne.

Ramberg kommer i sin begrunnelse for hvilke kilder han velger å bruke med en uttalelse som jeg er usikker på hvordan jeg skal forstå. «… Dalmo bruker kilder som det er tidkrevende å ettergå for leserne.» Hvis dette er ment som en kritikk så må jeg si til mitt forsvar at jeg kan ikke utelate kilder fordi det er tidkrevende for en leser å finne disse. I en analyse må jeg forholde meg til alle de kildene som jeg har tilgjengelig. Gjennom at jeg bruker mindre kjente kilder er jeg jo med på å gjøre dem kjent. Det er jo det som er det fine med en diskusjon som dette, jeg har fått rede på flere uttalelser fra tidsvitner som jeg ikke kjente til før diskusjonen begynte.

Hva angår tolking av kilder la jeg meg merke i følgende uttalelse når Ramberg viser til et intervju med veteranen Fritjof Haug. «Om man hører intervjuet og deretter leser teksten ser en at noen sentrale ord er kuttet ut i det muntlige intervjuet der veteranen gir uttrykk for at de ikke visste hvem de skjøt på tyskere eller nordmenn. I den skriftlige teksten er det tilføyd at det var tyskere. Var det tilfeldig eller bevisst ? Hvorfor mangler denne vesentlige setningen i det muntlige intervjuet?» På meg virker det rart at Ramberg kan påstå at ord er kuttet i det muntlige intervjuet og at han stoler mer på journalistens transkripsjon av intervjuet enn selve lydopptaket. Jeg har hørt gjennom intervjuet og vil bemerke at Haug kommer med denne uttalelsen i en del av innslaget hvor intervjuet med Haug går fortløpende uten innblanding fra journalisten. Jeg finner det derfor svært rart at ordet skal være kuttet fra intervjuet. Etter min mening er det mer sannsynlig at det er lagt til i teksten. Det trenger ikke bety det samme som at han mener at de skjøt på nordmenn, det kan ligge implisitt i uttalelsen at det var tyskere de skjøt på.

Jeg blir også litt forundret over Rambergs konklusjon. «Jeg har også framlagt dokumentasjon på at det ble skutt uten at en var sikker på hva en skjøt på. En skjøt på det en fikk ordre om å skyte på. Det kan ikke soldatene lastes for. Heldigvis viste det seg i ettertid å være tyskere.» Særlig på bakgrunn av at han selv skriver «Jeg påpeker derimot at ettersom Altabataljon er i ildkamp med tyskerne ville det være vanskelig om ikke umulig å fastslå hvem de skjøt på.»

Kurt Henrik Dalmo

Doktorgradsstipendiat i historie

Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap

og teologi ved UiT Norges arktiske universitet