Rambergs forsvar av Alta bataljon

– Kommer med flere påstander som er direkte usanne, skriver Kurt Henrik Dalmo.

Dokument som artikkelforfatteren har avfotografert i Riksarkivet. Den viser en skisse fra Gratangen i 1940.  Foto: Illustrasjon fra Riksarkivet

Meninger

Svein Erik Larsen Ramberg bruker i sitt leserinnlegg, Påstanden om at Alta bataljon bevisst skjøt på trønderne faller på sin urimelighet, mye tid på å tilbakevise Jan P. Pettersens bok som historiefaglig slett arbeid, samtidig som han etterlyser kvaliteskontroll hos NRK. Da er det synd at Ramberg selv kommer med flere påstander som er direkte usanne.

Som historiker som skriver en doktorgradsavhandling om operasjonene ved Narvik våren 1940, hvor et av temaene er hvordan historien har blitt og blir formidlet, ser jeg med glede på enhver form for meningsutveksling om hva som hendte. Ikke bare fordi det gir meg mer materiale til avhandlingen min, men også fordi mange tema og hendelser fortjener med jevne mellomrom å bli løftet frem i lyset.

Bevisst eller med uhell

Jeg skal i liten grad gå inn på spørsmålet om Alta bataljon skjøt på Trønderbataljonen (I/IR12) eller ikke. I stedet kommer jeg til å konsentrere meg om andre opplysninger som Ramberg kommer med i sitt leserinnlegg. Likevel vil jeg trekke frem ett moment, og det er Rambergs tilføying av ordet «bevisst». I diskusjonen om denne hendelsen har det etter det jeg kjenner til aldri vært snakk om at Alta bataljon bevisst skal ha skutt på trønderbataljonen. Det som er Pettersens påstand, slik jeg oppfatter den, er at enkelte i Alta bataljonen kan ha kommet i skade for å skyte på egne når de selv trodde at de skjøt på tyske styrker. Dette går under begrepet «blue on blue» eller «friendly fire» og forekommer dessverre i kampsituasjoner. Ramberg er selv inne på dette da han påstår at trønderne i forvirringen måtte ha skutt på seg selv. Som bevis på dette viser Ramberg til intervju med Trønderbataljon-veteranen Eystein Røset (Den glemte massakeren i Gratangen). I dette intervjuet nevner ikke Røset med et ord at det var trøndere som skjøt på ham, men han nevner fire ganger at han er sikker på at han ble skutt på av Alta bataljon.

Feil og unøyaktigheter

Det jeg imidlertid vil konsentrere meg om i dette leserinnlegget er å korrigere noen av Rambergs påstander som jeg finner unøyaktige og dessverre iblant direkte feil.

For det første skriver han at Alta bataljon, etter at Trønderbataljonen er slått, var det eneste som stod mellom de tyske styrkene og Setermoen, og at mobiliseringen kunne – på grunn av Alta bataljon – fortsette uforstyrret. Dette er direkte feil. Mellom Gratangen og Setermoen var det tre norske infanteribataljoner (II/IR15, I og II/IR16), en halv britisk infanteribataljon, samt norske støtteavdelinger. På dette tidspunktet var også de aller fleste avdelingene ferdig mobilisert.

Det neste er at det var en tysk styrke på 74 mann som angrep. Dette er unøyaktig og Ramberg viser selv til dette i sitt leserinnlegg, «…tyskerne i Trøndernes stillinger (100–200 mann)…». Selve angrepsstyrken som gjennomførte fremrykningen bestod, ifølge den tyske kompanisjefens rapport, av ett kompani på 67 mann. Men disse var støttet av et kompani som stod i stillingene langs RV.50 (de samme stillingene som Trønderbataljonen hadde besatt på dagen 24. april), samt en tung maskingeværtropp og en tung bombekastertropp. I sin bok Narvik. Die Kämpfe der Gruppe Dietl im Frühjar 1940 anslår Alex Buchner at den tyske styrken var på totalt 230 mann. 

Ramberg viser til at «Pettersen påstår at kampen pågår i 6 timer» og at han finner dette merkelig siden «…den angripende styrken hadde tatt med seg fangene og for lengst var trukket ut.» Dette er unøyaktig. Ifølge rapporten til den tyske kompanisjefen som ledet angrepet, startet angrepet 0550 tysk tid og ble avsluttet 1115 tysk tid. Deretter trakk styrken seg tilbake. Ramberg har rett i at angrepet ikke varte i seks timer: det varte, ifølge denne rapporten, i 5 timer og 25 minutter. Når det er sagt så finner jeg det merkelig at Ramberg gjør et poeng i å ta Pettersen på disse 35 minuttene, særlig når ikke Ramberg kommer opp med et alternativt tidsestimat.

I leserinnlegget oppgir Ramberg at det tyske kompaniet ved Lapphaugen, trakk seg tilbake den 26. april siden de nå var truet både i rygg og i front. Dette er feil. Det tyske kompaniet ved Lapphaugen trakk seg tilbake om kvelden den 24. april og var det samme kompaniet som støttet angrepet i Gratangen fra de tidligere norske stillingene ved RV.50.

Den siste faktaopplysningen som jeg velger å sette spørsmål ved er Rambergs påstand om at minst 35 mann fra Trønderbataljonen deserterte. I min gjennomgang av rapportene fra de deltagende norske avdelingen ved Narvik så finner jeg ut at det er seks mann fra Trønderbataljonen som blir rapportert inn som «rømt». Flere andre avdelinger i 6. divisjon rapporterer også inn at de har desertører. I en rapport fra sjefen for fangeleiren ved Rostavatn fremkommer det at 10. juni hadde han ansvaret også for 34 norske desertører som satt i en egen fangeleir på Kongsli gård. Det kan selvfølgelig være at norske desertører satt fengslet annet steds eller at de ikke ble arrestert, men jeg finner antallet som Ramberg kommer opp med – uten å bevise hvor han har tallet fra – som meget høyt. Jeg har ikke kommet over at det var desertører ved Alta bataljon.

Kildebruk

Ramberg kommenterer Pettersen kildebruk og synes det er påfallende «hva han henter fra de enkelte kildene…». Det er flere eksempler på at kildebruken til Ramberg heller ikke er god historiefaglig kutyme. Et eksempel på dette er at Ramberg bedømmer utsagn fra veteraner i Alta bataljon om at de ikke skjøt på trønderne som fakta, mens utsagn fra veteraner i Trønderbataljonen blir avskrevet som tull. Det er også litt merkelig at Ramberg benytter det han kaller for Dietls krigsdagbok som dokumentasjon på at Alta bataljon ikke skjøt på trønderne. For det første er det ikke Dietls personlige krigsdagbok slik en kan bli ledet til å tro. Det er den tyske divisjonens krigsdagbok som divisjonens operasjonsoffiser var ansvarlig for å føre. En kan også bli ledet til å tro at Dietl var der personlig, det var han ikke. Mens det tyske angrepet i Gratangen pågikk var Dietl opptatt med å flytte divisjonsstaben ut av Narvik og til Sildvik. For det andre viser Ramberg til at denne krigsdagboken dokumenterer at «skytingen fra Altabataljon er rettet mot tyskerne…». Ramberg er litt uklar hva han vil med denne setningen, men hvis det skal være ment som et argument for at da kunne ikke en og annen fra Alta bataljon med et uhell ha skutt på nordmenn i kaoset, så kan ikke det belegges ut fra denne kilden.

Alle avdelinger fortjener å bli synliggjort

Avslutningsvis vil jeg si meg enig med Ramberg i at alle de deltagende norske avdelingene gjorde en meget hederlig innsats, derfor er det litt synd at han selv søker å fremheve én avdeling. Jeg tror det er mange av etterkommerne av soldatene i de andre avdelingene som vil reagere på Rambergs utsagn «… der de [Alta bataljon] uten tvil påførte tyskernes deres første nederlag …». Etter min oppfatning dreier ikke denne diskusjonen seg om å minske æren til den ene eller andre avdelingen, eller å sette noen avdelinger i skyggen for å fremheve andre. Denne diskusjonen dreier seg om å få klarhet i en uklar hendelse, og siden ytterpunktene i meningsutvekslingen er såpass kvasse, skaper det ytterligere et behov blant enkelte i å komme til bunns i det. Her er jeg enig med Ramberg i at for å klare dette må en holde seg til historiefaglige regler og kvalitetssikre det en formidler. Dette ansvaret hviler på oss alle, også Ramberg.

Kurt Henrik Dalmo

Doktorgradsstipendiat i historie

Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap

og teologi ved UiT Norges arktiske universitet