– Det foregår en omkamp om abortsaken

Silje Christine Bugge skriver om å bestemme over egen kropp i dette innlegget.

SVARER I ABORTSAKEN: Jurist Silje Christine Bugge.  Foto: Privat

Meninger

Heidi Bjørkli spør i sitt innlegg i Altaposten 10. mars 2019 om ikke kvinner allerede har rett til selvbestemt abort, og undrer seg over hvorfor vi kjemper for retten til abort i dag. Det stemmer at lovverket gir kvinner rett til å ta abort før 12. svangerskapsuke, og at denne retten fortsatt er i behold. Det er ikke tvil om dette, men kvinners selvbestemmelsesrett står imidlertid overfor en innskrenkelse, som følge av Høyres frieri til KrF, for å bli enig om en felles regjeringsplattform som gir Høyre flertallsregjering.

Jeg er enig med innleggsforfatteren om at ny teknologi kan skape nye og vanskelige problemstillinger, men jeg er uenig i at disse skal løses ved forbud og ved at det i abortspørsmål er andre enn kvinnen skal ta beslutningene.

Når Bjørkli argumenterer for at fosterreduksjon bør avgjøres av en nemnd, fremfor av kvinnen selv, treffer ikke poenget. Bjørkli skriver at «det blir feil om «utredningen» skal foregå i det inngrepet skal utføres». Å påstå at en kvinne som kommer til legen for å få utført en fosterreduksjon mellom 12. og 13. uke ikke har vurdert dette grundig i forkant fremstår naivt og dømmende. Hvis målet er at kvinnen skal ha tenkt gjennom og fått veiledning før hun møter opp til inngrepet, er det å innføre en nemnd som skal bestemme om aborten skal gjennomføres eller ikke, et totalt bomskudd.

Det kan virke som om Bjørkli legger noe annet i hva det innebærer at fosterreduksjonsspørsmålet skal behandles i en nemnd, enn hva lovverket legger opp til.  Når hun sier at "Forskjellen ligger i at med nemnd så har kvinnen fått samtalene i forkant" så bommer hun på formålet med nemnden. Deres mandat er å avgjøre om en begjæring om abort skal innvilges eller ikke. Forskrift om svangerskapsbrudd fastsetter at nemnda skal sørge for at kvinnen får veiledning, men det er ikke nemden som gjennomfører denne, jf. §2. Dersom man ønsker å forberede en kvinne bedre før en eventuell fosterreduksjon, burde fokuset vært på økt kompetanse og ressurser til helsepersonell og aktuelle organisasjoner.

Bjørkli påstår også at alternativet uten nemnd høres dårligere ut, ikke minst for kvinnen. At avgjørelsen om du skal bære frem ett eller to barn blir avgjort av noen andre enn deg selv, har jeg vanskelig for å forstå at skal være bedre for kvinnen. Når var du sist glad for at noen andre tok avgjørelser for deg som omhandler din kropp og hele ditt fremtidige liv? Vi skal heller ikke glemme at flere barn også har stor påvirkning for resten av familien; deres økonomi og livssituasjon. Å få tvillinger kan, for eksempel hvis du har barn fra før, innebære at du må kjøpe ny bil, ny bolig og dobbelt opp med klær, mat og utstyr. Det blir mindre fordelt på flere, og fritidsaktiviteter, ferier og mye av det som vi i dag tar som en selvfølge må revurderes. Er dette avgjørelser en nemnd er bedre stilt til å vurdere enn kvinnen selv?

Vi kan diskutere problemstillingene rundt fosterreduksjon i detaljer, men for å forstå fortvilelsen og sinnet til de som går i tog under paroler «JA til tvillingabort", og som står på slottsplassen i kostymene fra «A Handmaids Tale», må vi se dette i sammenheng med utviklingen rundt oss. Vi må løfte blikket, og se på trendene som utfolder seg i Europa. NRK viste nylig en dokumentar om hvordan kvinners selvbestemmelsesrett strammes inn i stadig flere land. Her er det ikke snakk om fjerne land med tvilsomme demokratier og kvinnesyn som vi lett kan distansere oss fra. Dette skjer i Frankrike, Spania, Ungarn, USA, Italia – land vi har betydelig tilknytning til. Dette er yndede turistmål, med sterke demokratier og de setter trender.

Det foregår en omkamp om abortsaken rundt oss. I dokumentaren fremgår det at 70 % av legene i Italia nekter å gjennomføre abortinngrep. En kvinne fikk time 6 måneder etter at hun sa til gynekologen at hun ville ta abort, og en annen døde fordi legen hennes nektet å gjennomføre inngrepet. I Frankrike spres uriktig skremselspropaganda på nettet for å skremme unge kvinner fra å ta abort og i Spania foreslår statsministeren en lov som begrenser muligheten til å ta abort etter voldtekt når kvinnens helse står i fare.  I Ungarn må kvinner forsvare seg overfor en psykolog som bestemmer om de får gjennomføre abort eller ikke. Samtalene blir beskrevet som "forhør" der psykologien formaner og borrer i samvittigheten til kvinnene. Mange lyver for å få godkjent et inngrep.

Vi kan se trenden i Norge også. KRF sier i sitt partiprogram at de vil "(…) erstatte dagens abortlov med en lov som sikrer rettsvern for ufødt liv". Erna Solberg er ikke bare åpen for å endre på muligheten for fosterreduksjon, men også abortloven § 2c, som gir kvinnen rett til å ta abort etter 12. svangerskapsuke dersom "det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet". Er dette en isolert sak for at Høyre skal få flertallsregjering, eller er det en trend som har kommet til Norge, der kvinners rettigheter over egen kropp svekkes?

Heidi Bjørkli spør hva vi demonstrerer mot. Jeg demonstrerer mot at andre skal bestemme over min kropp – mitt liv. Jeg demonstrerer mot en trend som stadig flytter beslutningene over mitt liv til noen andre enn meg selv.

Silje Christine Bugge, jurist