Befolkningen i Finnmark er uenige i konsekvensene og effekten av større og sterkere regioner. Prosessen har stoppet opp og fylket er inne i en fastlåst og splittende konflikt. Skal man komme videre må begge sidene være villige til å lytte til hverandres meninger og belyse bakgrunnen for egne beslutningsgrunnlag. Mye av argumentasjonen vi har sett i media har vært basert på frykt, antagelser, håp, ønsketenking og kamp for egne posisjoner og lokale etablerte arbeidsplasser.

Regjeringens mangel på konkrete planer for tildeling av oppgaver la grunnlaget for spekulasjoner og tvil på begge sider i konflikten. Regjeringen skal sikre ansvarlige tjenester og må derfor føle seg trygg på utøvernes gjennomføringsevne før oppgavene tildeles.

Det var imidlertid tverrpolitisk enighet om målsetningene ved innføring av regionsreformen og disse signalene var konkrete og tydelige.

Målet med regionreformen:

– Legge til rette for positiv samfunnsutvikling i alle deler av landet, ut fra regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer.

– Legge til rette for samordnet oppgaveløsning, samordning av sektorer og prioriteringer, og for sektorovergripende initiativer.

– Bidra til forenkling og tydeliggjøring av ansvarsdelingen innenfor samfunnsutvikling.

– Større fylkeskommuner som har bedre mulighet til å være likeverdige partnere i samarbeid med statlige aktører, og som bedre vil kunne fremme innbyggernes og næringslivets interesser overfor nasjonale myndigheter.

– Større fylkeskommuner med større kapasitet og kompetanse i oppgaveløsningen, og som gir    stordriftsfordeler og frigjøring av ressurser til tjenesteproduksjon.

Ja-siden syns at dette var gode signaler og argumenter for en reform som ville gi fylkeskommunene en styrket rolle som samfunnsutvikler. Reformen mål er å styrke lokaldemokratiet og gi økt vekstkraft. Dette tror ikke flertallet i fylkeskommunen og store deler av Finnmarks befolkning. Nei-siden er overbevist om at Finnmark vil bli overkjørt og satt på sidelinjen ved en sammenslåing. Man velger å stå med lua i handa og tro at vi i Finnmark ikke er i stand til å ivareta våre rettigheter og utvikle våre muligheter i samarbeid med andre. De syns det er tryggest å padle rundt i egen andedam med etnisk forskjellsbehandling og statelige særtiltak. Vi har resursene og mange dyktige aktører men er vi flinke nok til å utnytte mulighetene våre? Fins det bremseklosse i fylket vårt som hindrer framtidsrettet utvikling?

Alle har rett til å ha egne meninger, men dagens «klippe-klippe-argumenter» reduserer Finnmarks troverdighet. Dagens situasjon er tragisk for alle. Nei-siden kan styrke sin troverdighet ved å legge fram og forklare sine alternative planer for framtiden og beskrive fordelene ved å stå utenfor. Hva er det genuine og vellykkede som nei-siden vil videreføre i finnmarkspolitikken? Hva er planene og alternativene som skal gjøre Finnmark fylkeskommune til en sterk samfunnsutvikler som på egen hånd takler økt ansvar, nødvendige omstillinger og framtidens utfordringer og gjør Finnmark konkurransedyktig i storregionenes kamp om framtidens desentraliserte statelige arbeidsplasser?

Bjørn S. Odden