Fotball-VM ruller videre, med liksom-smerter i hittil ukjente kroppsdeler og markkrypende piruetter, kombinert med et forvridd og plaget ansikt. Det er fantomsmerter vi kjenner igjen fra kassa i matbutikken, når mimstemann blir nektet nok en is og verdens undergang er nær.

Alt dette gjør fotball-skuespillerne for å signalisere at de nettopp ble torturert og lemlestet på det groveste av motstanderen. Som på sin side står med hendene i været, like uskyldige og dydige som groupiene til Rolling Stones i storhetstiden. Brasilianske Neymar er det nærmeste vi kommer en drama-queen siden Freddie Mercury og det italienske vinnerlaget i 1982. Da gråt de italienske spillerne som barn, helt til dommeren løp videre. Da spratt de opp som veltrente elitesoldater.

Nå skal vi selvfølgelig ikke glemme straffeskytterne som bommer, det vil si treffer keeperne som spreller ute på 5-meteren før skuddet er avfyrt. De synker sammen som tomsekker og påtar seg skylden for at landet går inn i to års depresjon. Unntaket er Colombia, som må ha plukket førsteelleveren direkte fra et av de mest bøllete narkokartellene. De er forbanna uansett.

Før kvartfinalene er det først og fremst et mysterium hvordan denne ansamlingen med bæsunger holder ut når tatoveringer skal påføres fra ankel til nakke. Min innskytelse etter innledende runder er at denne gjengen trenger narkose for å trekke ut et skjemmede nesehår, som antakeligvis viser seg å være extenions fra hestehalen.

VM har også vært et skudd for baugen for oss som vet og ser absolutt alt mye bedre enn andre. Etter at VAR invaderte fotballkampene og  berget halvblinde dommer fra skammen, har min egen skråsikkerhet dunstet vekk og blitt redusert til en dau halvliter. All den status og selvtillit jeg har bygd opp parallelt med ølmagen, er fullstendig rasert av kameraglade bakmenn i FIFA.

Når jeg nå hardnakket hevder at det var hands, vil 20 kameraer bak mål avdekke at det var en nydelig demping på brystet. Når jeg sier ballen var på streken, viser det seg  at den praktisk talt har danset i nettmaskene. Stolte øyeblikk er blitt til pinlig faktafeil, omtrent som å dekke Trump journalistisk.

Frustrasjonen er stor og nå må jeg faktisk nyansere utspillene før slow motion vises på 65-tommeren. I stedet for raske rop og skrik, høres jeg antakeligvis ut som tåkefyrsten Jonas Gahr Støre: «På nåværemde tidspunkt kan det være vanskelig å ha en klar formening om hva som har skjedd i saken, men jeg lover å komme raskt tilbake med en uttalelse når det faktuelle grunnlaget er på plass». Det er like før jeg vraker en pilsner og nipper til strawberry daiquri. Tiden som en overmodig hooligens hjemme i stua er definitivt historie.

Disse digitale øyene ser alt. Den tyske treneren som rullet seg snacks fra nesegangene, Messi som later seg ubønnhørlig i 88 minutter av hver eneste kamp, Ronaldo som speiler seg i aluminiumsstolpene og at noen av smerteskrikene egentlig dreier seg om ødelagt frisyre.

George Orwell tok siste stikk.