De tre nivåene av kriseberedskap grønn, gul og rød, beskriver forskjellig typer bortfall av samfunnskritiske funksjoner - som ikke er planlagt.

I Nord-Norge har helsetjenesten vært i grønn og gul beredskap i flere måneder. Ledelsen i Finnmarkssykehuset er i tett kontakt med Helse Nords ledelse og nasjonale helsemyndigheter fordi de livsviktige ambulanseflyene i nord delvis er ute av drift, for det meste på grunn av personellmangel.

Den offentlige luftambulansetjenesten er en bærebjelke i beredskapen. Likevel er vi anestesileger og andre med beredskapsansvar ved akuttavdelingen på Finnmakssykehuset Klinikk Kirkenes ofte uten nettopp luftambulansene. Det svekker vår mulighet til å ta vare på kritisk syke og skadde pasienter. Det kan føre til forsinkelser når vi skal sende pasienter til et høyere omsorgsnivå og i verste fall kan transporten komme for sent. Vi har allerede opplevd to kritiske situasjoner som kunne blitt fatal hvis ikke dyktige improvisasjoner hadde blitt gjennomført, både fra vår side, fra FSK og AMK Tromsø og fra legene ved luftambulansetjenesten på UNN.

Direktør Øyvind Juell i Luftambulansetjenesten HF og Sykehusinnkjøp HF satt nye kontrakter for luftambulanse med ambulansefly og ambulansehelikopter ut på anbud på oppdrag fra Helse Nord og de tre andre regionale helseforetakene. Det var en svært omfattende prosess der krav om anbudsdokumentasjon til fly, teknologi og medisinsk teknisk utstyr var spesifisert til aller minste detalj. En anbudsinnbydelse med kravspesifikasjoner som fylte flere hundre sider.

Det virker som de har glemt menneskene i denne prosessen. Det ser ut som de undervurderte viktigheten av å sikre kontinuitet i personellstaben med videreføring av kompetanse og erfaring. Kvaliteten i den offentlige luftambulansetjenesten har vært bygget gradvis, sten på sten, siden starten i 1988. Befolkningen har etter hvert kunnet nyte godt av en solid tjeneste som har vært med på å gi trygghet også for de som bor utenfor byene med sykehus. Vi har fått en unik nasjonal tjeneste der høyt kvalifiserte sykepleiere, anestesileger og redningsmenn er med helt fremme i front i samarbeid med lokal bilambulanse og legevakt. Ofte startes behandlingen hjemme hos pasienten eller der han/hun ble skadet.

Pilotene i tjenesten har bygget en solid erfaring til å kunne takle de mange utfordringene man møter i et område med tøft klima, mørkeperiode, lang kyst, korte rullebaner og store avstander. Vi har til nå hatt «..rett og slett enestående besetninger i en av de mest krevende flyoperasjoner i hele verden», som lederen i Norsk Flygerforbund uttalte. Men skal denne livsviktige tjenesten fortsette på samme høye nivå fremover kreves det at man tar vare på personell og kompetansen som er bygget opp over 30 år.

Babcock Scandinavian  Air Ambulance vant anbudskonkurransen og skal overta kontrakten fra 1. juli 2019. De tilbyr pilotene dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de har hatt i Lufttransport. Sent på høsten kom de første oppsigelsene fra ambulansefly-pilotene i Lufttransport AS som følge av dette. Det er ikke rart at de ser seg om etter andre jobber. De vet ikke om de har arbeid etter 1. juli 2019 og hvis de takker ja, blir det til dårligere vilkår. Det er dessuten stor mangel på flygere hos andre flyselskaper. Denne utviklingen er derfor noe man burde kunne forutse og tatt høyde for før anbudet ble lagt ut.

Virkningene av oppsigelsene som fulgte i kjølvannet av denne prosessen begynte vi å se i Finnmark i begynnelsen av april i år. Ambulansefly ble stående på bakken på grunn av mannskapsmangel. Flere forhandlingsforsøk har strandet. Mange flere piloter, teknikere og ingeniører kan komme til å si opp hvis lønns- og arbeidsvilkårene ikke bedres.

Vi er svært bekymret. Distriktene er helt avhengige av ambulansefly for å få de dårligste pasientene fort nok til sykehus. Ved tilstander som hjerneslag, hjerteinfarkt og store traumer kan ‘mulighetens tidsvindu’ for å lykkes med behandlingen allerede være oppbrukt før pasienten kommer til sykehus hvis de skal kjøres lange avstander med bilambulanse.

Vi på lokalsykehuset er helt avhengige av ambulansefly for å få kritisk syke og skadde pasienter videre til vårt Universitetssykehus i Tromsø. Alle forstår at det blir umulig å transportere en ustabil intensivpasient 900 km med bilambulanse.

Den nasjonale krisen i ambulanseflytjenesten synes ute av kontroll for Helseministeren, for helseregionene og for Luftambulansetjenesten HF. Dette er en nasjonal krise både beredskapsmessig og politisk. Det kan bli verre. Når neste runde for opptak av piloter til Widerøe og Norwegian kommer til høsten, frykter man et nytt skred av oppsigelser i Lufttransport med risiko for at tjenesten bryter helt sammen.

Helseminister Bent Høie og administrerende direktør i Luftambulansetjenesten HF sier at de har planer for hvordan en enda mere kritisk situasjon i ambulanseflytjenesten skal håndteres. De har ikke sagt hva planene går ut på. Vi vil vite det. Og vi er faktisk de eneste som kan si om kriseplanene er gode nok.

Befolkningen i Finnmark, fastlegene og vi på lokalsykehusene må ha et ambulansefly i Kirkenes.     Det eneste alternativet, i en eventuell overgangsperiode frem til sommeren 2019, er et allværshelikopter med avisingssystem på rotorbladene. Super Puma L1 som står som redningshelikopter på Svalbard og i Florø, Sikorsky S92 som brukes i Nordsjøen og Agusta Westland AW 139 som brukes på Færøyene har disse kvalitetene.

Vi er usikre på om Øyvind Juell og hans medarbeidere i Luftambulansetjenesten HF er de rette til å ta oss igjennom den krisen de har før oss inn i og å lede tjenesten videre. Tilliten til selskapet er svekket både blant det flyoperative personellet og helsepersonellet. Kanskje er det en ide å vurdere å flytte selskapet til Tromsø og gi det en solid tilknytning til det ledende og svært aktive akuttmedisinske miljøet på Universitetssykehuset i Nord- Norge?

Oddvar Kvalsvik, overlege anestesi- og intensivavdelingen Klinikk Kirkenes

Morten Finne, overlege anestesi- og intensivavdelingen Klinikk Kirkenes