– Ingen positive virkninger

– Lakseoppdrett er i dag den farligste trusselen mot de ville laksebestandene.

KAN TAS TIL RETTEN: Georg Fr. Rieber Mohn ledet villaksutvalget som var grunnlaget for opprettelse av nasjonal laksefjord i sin tid.  Foto: Fotomontasje Altaposten

Meninger

Først noen fakta: I løpet av de siste 30 årene er adgangen til å fiske laks kraftig innsnevret både i elv og sjø, med forbud mot fiske, kortere fisketid, redskapsbegrensninger og en sterk økning i «fang og slipp» som metode i sportsfisket. Beskatningen – fortrinnsvis i sjølaksefisket – er derfor også nærmest halvert i denne perioden. Da skulle vi vente at bestandene av villaks økte eller i det minste var stabile. Men nei, det totale innsiget av laks til norskekysten er i samme periode mer enn halvert!

Oppdrettsnæringen har de siste tiår vært i eventyrlig vekst. I 1978-80 lå det årlige salg av slaktet laks på ca. 4000 tonn. I 2015 var det på hele 1 315 000 tonn. Eksportverdien av oppdrettslaks er i dag på 47 milliarder kroner.

Disse summariske fakta stilles ikke mot hverandre for å antyde at eksplosjonen i lakseoppdrett er eneste årsak til nedgangen i villaksbestandene. Det er flere faktorer som her gjør seg gjeldende, naturlige og menneskeskapte. Men av de sistnevnte fremhever Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at lakselus og rømninger som følge av oppdrett er «klart ikke-stabiliserte bestandstrusler». Ingen andre trusler får en slik vitenskapelig karakteristikk. For å si det mer folkelig: Lakseoppdrett er i dag den farligste trusselen mot de ville laksebestandene. Og det kan generaliseres ytterligere: For villaksen er det ingen positive virkninger av oppdrettsvirksomheten, bare negative. Virksomheten har også negative virkninger på andre områder: Forurensninger av havmiljøet rundt merdene, ved utslipp av kjemikalier, fiskefór og avfall. Det er med styrke hevdet at yrkesfiskere langs kysten har fått ødelagt biotoper som følge av disse utslipp. Det er ikke mitt tema her.

De toneangivende politiske myndigheter er mest opptatt av de positive virkninger av oppdrettsvirksomheten. De er åpenbare: Enorme økonomiske gevinster og lokale arbeidsplasser i en tid hvor oljeinntektene minker i et stadig høyere tempo. Derfor har de også planer for en videre sterk vekst i næringen. I Stortingsmelding nr. 16 for 2014-2015 er det redegjort for takten i veksten. Med lakselusnivåer som eneste bremsende miljøindikator er det f.eks. lagt opp til at ingen vekst tillates (produksjonsfrys) hvis antallet lus er av en viss, skadelig mengde («moderat påvirkning» av miljøet). Da bør man merke seg at det i meldingen legges opp til en aksept av en dødelighet på inntil 30 % av en populasjon av utvandrende vill laksesmolt og annen anadrom laksefisk. Først når over 30 % dør, er det fra og med 2019 tale om redusert vekst i oppdrettsnæringen i den aktuelle sonen.

Og her må man altså merke seg at mengden av lakselus er eneste miljøindikator. Det tas ikke hensyn til situasjonen for villaksbestandene generelt og heller ikke til økt rømningsrisiko som følge av økt vekst.

Etter denne summariske oversikt over en dyster faktisk situasjon blir spørsmålet: Hvilke rettslige virkemidler er til rådighet for å hindre at oppdrettsnæringen medfører ytterligere død for villaksbestandene? De egentlige villaksmyndighetene (Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet) har flere virkemidler til rådighet etter lakseloven (1992) og etter naturmangfoldloven (2009) § 16 om åpning av fiske etter laks. Tillatelse skal bare gis når det foreligger et høstbart overskudd. Men disse myndigheter har ingen kompetanse til å regulere oppdrettsnæringen, eller for den saks skyld kraftutbygging av vassdrag eller andre strukturinngrep som kan skade villaksen. På disse områdene har sektormyndighetene enekompetanse, og villaksmyndighetene har ikke mer enn uttalerett.

Oppdrettsnæringen blir således regulert i første rekke av fiskerimyndighetene (Fiskeridirektoratet og Nærings- og fiskeridepartementet) og Mattilsynet, som rapporterer til flere departementer. Det sentrale lovverk er akvakulturloven med forskrifter. De miljøhensyn som skal ivaretas etter lovens kapittel III, er fullt ut fiskerimyndighetenes kontrollansvar. Hensynet til villaksen, eller dens verneområder som nasjonale laksefjorder, er ikke spesielt nevnt i selve akvakulturloven.

Denne fragmentariske forvaltningen av villaksen er et stort problem. Villaksmyndighetene er i vid utstrekning maktesløse overfor alle inngrep og tiltak som skjer med hjemmel i annen lovgivning, og som utvilsomt er skadelige for den ville laksen.

Det er solid dekning for en konklusjon om at de myndigheter som skal kontrollere oppdrettsnæringens økologiske bærekraft, ikke ivaretar hensynet til naturmiljøet og særlig til villaksen på en forsvarlig måte. Men det er ikke grunnlag for generelt å hevde at deres forvaltningspraksis er «ulovlig», i den forstand at den strider mot den fullmaktslovgivning som gir rammene for oppdrettsnæringen og kontrollen med denne.

Er vi da rettslig sett maktesløse? Antakelig ikke. Jusprofessor Ole Kristian Fauchald har nylig publisert en studie ved Fridtjof Nansens Institutt med tittelen: «Hvilke krav stiller Grunnloven § 112 til lakseoppdrettsnæringen?». Studien er meget grundig og reiser interessante rettsspørsmål. For det første peker Fauchald på at naturmangfoldloven gir visse muligheter for miljømyndighetene til å gripe inn overfor oppdrettsnæringen, og at disse ikke synes benyttet. For det annet – og dette er studiens hovedpoeng – viser Fauchald at når spesiallovene ikke bidrar til å sikre vern av villaksbestander som trues av en stadig voksende oppdrettsnæring, vil Grunnloven § 112 kunne være et selvstendig rettsgrunnlag for søksmål mot myndigheter som er ansvarlige for næringens vekst og virkemåte. I så fall hjelper det ikke disse myndighetene at de handler «lovlig» etter egen fullmaktslovgivning, Grunnloven er som kjent av høyere rang.

Kort fortalt slår § 112 fast at «Enhver har rett…..til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Videre, og for å ivareta denne retten: «Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Og endelig: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger». Professor Fauchalds resonnementer er overbevisende, men for omfattende til å gjengis her. En viktig konklusjon er denne: «Dermed er Grunnloven § 112 et helt sentralt rettsgrunnlag for de som vil søke å ivareta villaksens produksjonsevne og mangfold dersom myndighetenes vedtak eller mangel på sådanne medfører trusler mot villaksen».

Hvem kan reise søksmål mot myndigheter som svikter villaksen? Det kan i alle fall grunneiere og andre med fiskerettigheter og dessuten interesseorganisasjoner. Et aktuelt tilfelle kan være følgende: Det foreligger holdepunkter for at Alta kommune vil støtte en flytting av grensen for den nasjonale laksefjorden nærmere Altaelva for å gi plass til et lakseslakteri for oppdrettsnæringen. Det vil også gi mulighet for oppdrettsvirksomhet nærmere elva. Dersom sentrale politiske myndigheter vedtar en slik endring, kan et søksmål være på sin plass, f.eks. fra Alta Laksefiskeri Interessentskap (rettighetshaveren til fisket i den legendariske elva).

Altså: Med Grunnloven § 112 har vi som arbeider for vern av den ville laksen, sannsynligvis fått et nytt rettslig våpen.

Georg Fr. Rieber Mohn