Lengsel etter nåtid av Knut Erik Jensen (83) er satt sammen av minner, drømmer og traumer fra krigen slik den var i Finnmark, med tvangsevakuering, oppvekst og hjemkomst. Med store naturskildringer og visuelt inngripende scener, og det fargerike, arme, grå man lever midt i, som krigsbarn og etterkrigsbarn i et fattigslig Finnmark.
Knut Eriks egen datter, Ellinor Lilja Haug Jensen, spiller så vakkert og uttrykksfullt i hovedrollen, sammen med motspiller Kristian Johansen. Både kjente skuespillere, som Ellen Dorrit Petersen, Ketil Høegh og Stig Henrik Hoff og lokale roller som Øystein Mathiesen og Jan Magne Gaare er overbevisende. For ikke å glemme den lille gutten med skinnlua og de store, tårevåte øynene. Ellinor imponerer både i sorg og glede – og det er ingen lett oppgave med så lite dialog. Men det er likevel uttrykksfulle opprør, hun tells.
Innimellom får vi se historiske filmklipp fra Filmavisen, ramset opp med mekanisk stemme om «yrende folkeliv i Tromsø», når folk var i sine livs største kriser. Avstandsskapende og sårt, som får meg til å trekke paralleller helt frem til i dag.
Dette er den fineste, vakreste, mest poetiske, viktigste filmen.
Det er den stilleste filmen med det voldsomme budskapet. Vi får kjenne på uroen i krigshandlinger og uroen i familier på randen av oppløsning. Alt vises godt gjennom kvinnene i filmen, særlig Ellinor. Kvinnene tar opprørene med stillhet, de går videre og tar vare på familien og barna som best de kan.
Jeg har hatt gleden av å se filmen to ganger, først under Nordkapp Filmfestival i Honningsvåg, på førpremiere sammen med en rekke tidsvitner og sambygdinger. Så i en fullsatt sal på Aurora Kino Alta. Alta historielags Kristian Johnsen hadde en flott innledning om krigen i Alta og Honningsvåg, før en opplysende samtale mellom Elin Johansen fra Alta museum og Knut Erik Jensen. Forfilmen der Knut Erik sitter i Honningsvåg kirke - den eneste bygningen som stod igjen etter krigen - og forteller om filmen. Stemningen var satt. Sinnet var åpnet. En var klar til å leve seg inn i Knut Eriks blikk på en barndom og oppvekst i Trondenes-leiren, under krig, evakuering, nedbrenning, tilbakekomst, fremtidshåp og traumer. Og med hans ord om menneskeheten - og kvinneskeheten, ble filmen en ny opplevelse.
Knut Erik sier han har jobbet med filmen hele livet. Dette var filmen som måtte lages. De siste årene har det særlig handlet om å skaffe finansiering, flere produksjonsselskaper har vært involvert, innsamlinger har vært gjort.
Den evige sorgen og lengselen etter nåtidens fred og fordragelighet kunne kanskje lande nå, men så kommer det stadig kommer nye kriger. Gjennom oppveksten og livet har Knut Erik båret på traumer som er vanskelig å sette ord på, men for han riktig å sette bilder på. Han veksler i tid, sted, mellom drømmer og virkelighet. Bildene er usedvanlig vakre, enten det er kjærlighet mellom mennesker, til natur og steder, svik, krigshandlinger eller dagligliv. Vi ser bygg i flammer, fattigslige kaianlegg, folk på flukt, redsel, urettferdighet. Hestene som vrinsker, husdyr som blir skutt. Og selv musikken blir tatt fra folket. Pianoet blir beskutt og sendt på havet.
Men her er og minner om møter, måltider, gryende kjærlighet. Minner om barns lek blant nazistenes etterlatenskaper. Mødre som holdt motet oppe hos barna. Og livet som gikk videre tross alt.
Lengsel etter nåtid skildrer den store stillheten som har preget en hel generasjon, og kommende generasjoner. Ingen snakker om det. Men alle vet.
Enn så lenge kriges det fortsatt i verden. Det er menn som kriger, og kvinner og barn som ofrer mest. Kvinnene har en stille stemme under krig, men kanskje den tyngste børa. Under krig og krise, under oppvekst og dårlige kår, under og etter andre verdenskrig i Norge, og i alle andre grusomme kriger.
Knut Erik Jensen viser oss hvordan et helt folk ble drevet på flukt, husene brent og de ble tatt dårlig imot i sitt eget land. I filmen får vi høre filmavisen ramser opp at vi må gi finnmarkingene tilliten til at de vet de tilhører Norge. En generasjon senere er det selvfølgelig fortsatt mange med tilfeldig skolegang og lite arv.
En ting er at man kom tilbake til Honningsvåg og svært enkle kår. Men livet gjennom de nærmeste tiårene, gjennom de neste generasjonene, har fortsatt med å gi utfordringer. Jenta i filmen, som i sin gryende ungdomstid har hull på genseren, dveler ved en paradisfugl fra en russefange, den falleferdige kaia og kjæresteparet som deler det beste de kan få tak i - tørrfisk - og leker mellom fiskehjellene. Så enkelt og så vakkert.
Det er et under at det har gått såpass bra med det glemte folket i Finnmark, og at noen har klart å skape så gripende kunst som Knut Erik Jensen. Det er så karrig, så smått, så lite mat, så kaldt – likevel alt i alt, en varm og sår film om livet som vil komme til å prege flere generasjoner finnmarkinger.
Mange følelser vekkes til liv når man selv er honningsvåging, noe som har påvirket inntrykkene mine. Best som det er ser jeg min egen bestemor i filmen, smilende, en gang på 50-tallet i Honningsvåg – da alt ennå ikke var gjenoppbygd, men man kunne se optimismen.
Ennå er det mange som ikke vet, og ikke forstår. Det er derfor Lengsel etter nåtid er så viktig. Den røsker deg hardt i hjerterota – men du må la den slippe til.
Kita Eilertsen fra Honningsvåg
Altaposten
Ble med filmen til Alta: – Får jeg en idé, koster det noen millioner kroner
Åpner filmfestivalen med «Lengsel etter nåtid»
Nordkapp Filmfestival: Overrasket filmskaper Knut Erik Jensen med bryllup på direkten