Rambo har naturligvis stor sans for programkonseptet Idol, som har til formål å drite ut tusenvis av ekshibisjonistiske tenåringer med en drøm om å bli neddopete pop-skrullinger.
Aller morsomst er det likevel å følge juryen, bestående av selvtilfredse has-beens og wanna-bees, som stort sett velter seg i pinlige klisjeer – med ord og betraktninger som er tygd og spyttet ut av to juryer før dem. Er det noen som husker Ole i dole, en popstjerne i fluevektklassen som ville blitt kastet ut av øvingslokalet til Ungdommens hus på grunn av manglende talent.
Unntaket er naturligvis ordkløyveriet til slemme-Tor, men han er til gjengjeld den desidert styggeste. Rambo har vurdert hans attitude og performence, der han har vekslet mellom flow og groove. Ettersom vi til alt hell ikke har hørt fyren synge, vurderer vi kun hans "look" og utstråling, i den grad det er mulig å bruke et slikt uttrykk om folk som burde vært fengslet på mistanke.
Rambos dom:
Kandidaten Tor Milde var definitivt ikke Guds gave til kvinnen i sine ungdomsår, men takket være kjeften har han klart å skaffe seg både venner og jobb. Synge kunne han ikke. Spille kunne han ikke. De som har sett ham prøve, har konvertert til fri-jazz.
Med bustete øyenbryn, hengekjaker og struma-øyne får man en viss medynk med mannen, men snart får man se at han mot alle odds har himmelropende selvtillit, som bare en mann med speilfritt hjem kan skape. Han har et anstrøk av jovial bamse-image, for i neste øyeblikk å framstå som en dampveivals uten bremser. Media har forsøkt å skape et monster av Milde. Der protesterer vi. Dette er en mann med en følsom og teatralsk bunn, som gjerne gråter etter å ha pisket 16-åringer verbalt. I den grad han er et monster, tilhører han den slemmeste delen av besetningen i Muppet Show.
Milde Moses, du er det svakeste ledd. Farvel.
