Hvis du kan svare Alta kultursal, på forestillingen «Lang dags ferd mot natt» er du ikke bare heldig. Du har også sett noe av det beste - hvis ikke det beste - av teater vist i Alta.
Detaljrikdom
Riksteatret satte der alle kluter til, noe du kunne se på hver minste detalj på scenen. Vanligvis er besøkende teater noe minimalistisk i sceneutformingen, men ikke denne gangen. I går kveld var hver meter utnyttet da vi fikk se familien Tyrone falle sammen foran øynene våre. Aviser, bøker, whiskey, klær, lyssetting og møblement var alt med på å dra oss inn i den intense historien forfattet av Eugene O'Neill.
Og du er unnskyldt hvis du ikke brydde deg så mye om detaljene. I møtet med Bjørn Sundquist, Liv Ullmann, Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen var det alltid noe å studere i ansiktene, hender, tonefall og bevegelser. Man må bare gjenta seg selv med å si at lignende har vi kanskje ikke sett på teaterscenen i Alta. I alle fall har ikke jeg det.
Kjærlighet og håp
I sentrum står Liv Ullmann som Mary. Hun og familien har endelig fått smake lykken etter en livslang kamp mot morfinavhengighet. Hennes mann James (Sundquist) og barna blir derfor tilsvarende ulykkelige når det viser seg at Mary er tilbake på kjøret. Selvbedrag og en noe skjør psyke gjør henne selv ute av stand til å passe på seg selv - samtidig som de bitre anklagene hennes gir liv til mørke følelser som gjennomsyrer hele familien. Svulsten vokser seg stor og altødeleggende i tragisk kontrast til kjærligheten og håpet.
Flyten i stykket er noe av det man ikke skal legge merke til, det skal bare være sånn. Men store deler av dialogpartiene var så ekte og uanstrengt at undertegnede ikke hadde noe annet valg enn å gladelig la seg lamslå denne kvelden. Det var ekte liv vi så på scenen. Det var Ullmann og Sundquist med krem på toppen - og de var begge i storform.
Dette er noe du bare får oppleve én gang i livet, tenkte jeg på vei ut. Da får de ørsmå innvendingene ligge - som at stuepikerollen var i overkant karikert og at den dundrende musikken i overgangene ikke kunne måle seg i intensitet til det som skjedde på scenen.