"Mitt hjem er i mitt hjerte" har en var, til tider sår tone om mangelen på respekt.
Blandingen av joik, argentinsk musikk og de poetiske tekstene, skrevet av Veronica Salinas, blander uttrykk på en universell måte. Identitet, tilhørighet, ulike verdener, men samme utspring. Dette var en stor, men liten forestilling i den store sammenhengen.
Urfolksverdi
Hva har livet til en indianer fra jungelen i nordlige strøk av Argentina, men som har vokst opp i storbyen Buenos Aires, med forholdene på vidda å gjøre? Det vil kanskje mange spørre seg.
Indianeren, som er Veronica Salinas og samen, Inga Juuso, har begge fått vite at de ikke har samme verdi. Menneskene som bestemmer har makt og klassifiseringen er gjengs for urfolk og gjelder over hele verden.
Veronica Salinas og Inga Juuso er skuespillere i denne lille perlen av en forestilling. Den ledsages av Per Einar Watles gitarspill, for øvrig svært lite påtrengende. Forestillingen er for det meste på norsk, litt på spansk og noen ord på samisk. Det er teatersjefen selv, Haukur J. Gunnarsson som har hatt regien og forestillingen står til terningkast 5 pluss.
Undring
Hvor mange båter har en appelsin? Kan man reise med en appelsinbåt? En appelsin har så mange båter som planten har fruktknuter for den ene blomsten og bladene. Kan en appelsinbåt seile?
Med disse uutgrunnelige spørsmålene åpnet Veronica Salinas forestillingen og fortalte om somrene hos bestemor i jungelen i nord, mens livet i storbyen var annerledes. Der de murgrå veggene i farens elektronikkverksted ikke ga særlig rom for utfoldelse, selv om man måtte gå gjennom huset livligste rom, kjøkkenet før man kom dit.
Bruker man sko i storbyen?
Hos bestemor gikk de barbeint, kjente hønsemøkka gli opp mellom tærne og brukte 14 dager på å herde føttene hver sommer. Først slik kunne de virkelig kunne gå barbeint hjemme hos bestemor, hvor de var indianere. At de en ettermiddag plutselig fikk seks nye søsken, som faren hadde "produsert" et sted han arbeidet, det hørte også med.
På vidda er det sola som er arbeidslampen.
Varmt
Forestillingen opplever jeg som en stillferdig hyllest til tradisjonskunnskap og urfolks verdier. Gamle kulturer overlever. Også under press fra sentralmakten. Det skjer både i Argentina og i Norge.
Selv om man flytter seg i landskapet, kan man alltid ha hjemmet med seg. Slik som her, hvor hjemmet er i hjertet.