Lille Evelyn leker med dyra hjemme i Talvik og dukken Lise når tyskerne invaderer. De tar over hus, forsyner seg av dyrene, parkerer bilene sine på åkeren til pappa og lager en helt ny verden som ikke gir mening for barna.
Nå må radioen skjules. Det samme må jødene, mens utsultede, russiske krigsfanger tydelig illustrerer hva som skjer hvis man står mot den tyske krigsmaskinen. Nazistene skal fryktes, men hva skjer når det kommer slikkerier fra offiserhender?
Kontrastene er mange i «Evelyn og de grønne» som effektivt skildrer krigen gjennom barneøyne. Marte Tangen spiller hovedrollen godt, og vi kan se karakteren vokse etter hvert som også hun lærer hvordan man lever i konflikt. Rundt seg har hun heldigvis sine foreldre og søsken som klarer seg så godt de kan.
Hendelsene er tatt fra det virkelige liv, og det er et privilegium å følge reisen som Strandbu selv måtte ta som liten jente. Historien er tilpasset teaterscenen, men episodene - som når en radio må dumpes i myra av lille Evelyn - klinger hele tiden av sannhet.
De av oss som er voksne, men som ikke opplevde krigen eller bygget landet etterpå, har stort sett et begrenset forhold til andre verdenskrig. Barn som vokser opp i dag vil oppleve Hitlers herjinger i Norge på enda lengre avstand, men dette stykket gjør en god jobb med å gjøre krig forståelig for barnesinn. Under forestillingene holdt barna tyst og ble i stolene sine hele veien, noe som vitner om et fengende stykke som ikke er for langt.
På scenen er det hele tiden de samme fire skuespillerne, men de fyller minst fire ganger så mange roller på mesterlig vis.
Det eneste jeg savnet i går var bedre kontroll på lyset som skapte litt for mange situasjoner der skuespillerne sto i mørket. Humoren er også fraværende, men alt i alt er dette et viktig stykke som kan skape gode samtaler med barn om krig.