Se bilder fra forestillingen her
Bare avbrutt av en pause så folk kunne gå ut og røyke frisk luft, bød «Frekke Fruer» på to økter bestående av en perlerekke av erketypiske revyinnslag. Helt blottet for feministisk sosialrealisme.
Og man er fristet til å si Gud skje lov, for med ladys only på scenen og ladys first nedi salen, så våkner det en viss primalfrykt i hvert fall i undertegnede. Man minnes stadig lynsjestemningen, denne 8. marsen på Skarven i Tromsø en gang sent på åttitallet.
Legemiddelmoro
Vi skal ikke røpe for mye, for Frekke Fruer skal gå minst tre ganger til, sannsynligvis flere. Men det vi kan si, er at det her handler om pubrevy, en egen sjanger, og at de lyktes hundre prosent med å skape intim kontakt med de drøyt hundre tilskuerne inne på Han Skjenke.
Vi moret oss mest over «Piller», en satirisk sangsketsj som på mesterlig vis dundret løs på den farmasøytiske industrien, og som oppfylte begge kriteriene, både å være musikalsk, og morsom. Det er en sjeldnere kombinasjon enn man skulle tro, veldig ofte oppleves revysang mest som fyllmasse uten særpreg.
Burde heller tatt Bakken
Det vi moret oss minst over, var når Dag «Tannkrem» Elgvin kom syklende inn. Her forsto vi ikke vitsen i poenget, og hvis man som manusforfatter aner den minste mistanke om at så kan bli tilfelle, bør man styre særdeles langt unna medborgere som har misforstått høy profil kun fordi de brenner for en idealistisk sak. Da er det bedre å duste løs på ordføreren, men det hadde femkløveret sagt på forhånd at de ikke ville. Så vi savnet Bakken, må si det.
Alt i alt en morsom affære, ikke minst da Katrine Pettersen kom stormende inn som rosa debutant i Finnmarksløpet. «Skal ha min egen handler, for æ liker å shoppe», kvad hun, til helhjertet latter fra publikum.