Kledde trubadurformatet bra

Iført kun kassegitar, holdt Inge Bremnes en fin, liten konsert. 

Inge Bremnes opptrådte i klassisk trubadurformat under Spill Norsk Alta på City Scene.   Foto: Bernhard Hienerwadel

kultur


Navnet Bremnes forplikter. Jeg vil anta at Inge Bremnes er temmelig lei av å bli omtalt som sønn av Ola og nevø av Kari og Lars. Selv syns jeg at det må bli enda verre å ha startet karrieren samtidig med de jevnaldrende naboguttene Sondre Justad, Bendik Kajander og Kristian Kristensen. Når 29-åringen fra Kvæfjord kler sine låter i poppete arrangementer, syns jeg at han gjør han seg selv en bjørnetjeneste. Sondre Justad har satt en sykt høy standard i sjangeren som dømmer de fleste andre i sjangeren til bleike kopier.

Derfor var det helt strålende av Bremnes å opptre i Alta uten band, og kun iført kassegitar. Hans faste keyboardist Øystein Myrvoll, utflyttet langfjording, var henvist til en plass på benken, bokstavelig talt. Bremnes la lista høyt ved å pangåpne med én av sine aller fineste viser, «Ikaros». Etter dette var fallhøyden like stor som for den flyvende skikkelsen fra gresk mytologi. Men neida - Bremnes holdt seg svevende med det han selvironisk titulerte som depressiv gitarmusikk, egnet til å få publikum i dårlig humør.

Etter to album- og flere singelutgivelser har Inge Bremnes en låtkatalog som er stor nok til å fylle en liten konsert. Og for dem som ikke greide å holde tråden i 29-åringens ganske så komplekse tekster, bød hans utsøkte gitarspill på fine detaljer og fengende riffer – på fredag kveld spesielt i «Vår», «Låst» og «Himmelblå».