Mandag har dokumentarfilmen «Brennende minner» premiere på Aurora kino i Alta. Premieredatoen er ikke tilfeldig valgt, for tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms er den største sivile tragedien i Norge som skjedde under 2. verdenskrig.
– Folk gråt og flyktet
En av de som opplevde tragedien er altaværingen Hilde Kopstad. Hun medvirker i dokumentaren som et tidsvitne.
– Jeg var fem år da vi måtte flykte fra hjemmet vårt som vi hadde på Elvebakken og det er minner som sitter sterkt i kroppen, sier Kopstad til Altaposten.
Hun ble evakuert med sin mor og sin yngre bror, som var psykisk utviklingshemmet.
– Jeg husker det meste og en ting er da vi ble hentet og fraktet sammen med masse altaværinger i en stor buss. Da vi ble busset oppover Buktabakken tittet vi alle ned på Elvebakken hvor alle husene stod i full fyr. Det var sterkt og utrolig trist. Jeg minnes at alle gråt og flere som var i bussen sa høylytt at der brenner de huset mitt og der står den og den sitt hus i flammer. Det var ikke bare grusomt å måtte flykte, men min pappa visste vi ikke hvor var, noe som gjorde det hele enda verre, sier Kopstad som forteller at de da var flyktninger i eget land.
Bussen ble kjørt til Burfjord hvor de ble stuet sammen på en båt som tok dem sørover.
– Jeg håper både stor og små ser filmen, for denne tragedien må ikke gå i glemmeboken, påpeker hun.
Filmen består av fem historier om krig og flukt, fortalt av tidsvitner som var barn den gang og i møte med barn som i dag er kvoteflyktninger i Finnmark. I filmen møter Kopstad blant annet lille Noor fra Syria, nå bosatt i Alta. Ei jente som har flyktet fra krigen og som minner om henne selv som barn.
– Hva tenker du når noen i Norge ikke vil ta imot flyktninger?
– Det er rett og slett veldig leit og ufattelig trist. De er, som vi var den gang, nemlig flyktninger, og de skal og må vi ta vare på. Jeg har jo selv opplevd krigens grusomheter på nært holdt, og ingen vil jo flykte fra sine hjem, så vi må ta varmt imot alle som flykter fra krig, uansett hvilke land de måtte komme fra, sier Kopstad som fyller 79 år 17. april.
Samtid og fortid
Brennende minner handler kort fortalt om nordmenn på flukt fra krig høsten 1944, og barn på flukt fra krig i dag. Altså om det å være krigsbarn til alle tider. Filmen essens er historien om tvangsevakueringen samtidig som den knytter fortiden til nåtiden og dagens flyktningsituasjon. Over 50.000 i nord ble deportert sørover, og 20.000 rømte unna. Kopstad er glad for å få fortelle sin historie til nåtidens generasjon som ikke har opplevd det samme.
– Jeg ble med i dokumentaren fordi dette er en sann, grusom historie, som angår oss alle. Under innspillingen ble jeg også kjent med flere flyktningbarn som bor i Alta, noe som gjorde store inntrykk på meg, for da mintes jeg min egen barndom fra krigen. Under innspillingen dro vi alle på en båttur i Altafjorden og da ble jeg veldig godt kjent med disse flotte barna, som også har opplevd krigens grusomheter på nært hold. Vi fikk en stor fellesskapsfølelse på den turen, minnes Kopstad som håper alle ser filmen som har premiere mandag.
– Jeg håper alle, spesielt skoleelever fra barne- til videregående skole ser den, for filmskaperen Ellen-Astri Lundby har laget en film hvor man lærer masse om det som skjedde med folk i Finnmark under krigen, sier 78-åringen.
Historier fra sin mor
Regissøren, Ellen-Astri Lundby sier filmen også er nært knyttet opp mot hennes egen slektshistorie.
– Jeg fikk ideen til å lage filmen da min mor for mange år siden fortalte om da hun måtte flykte fra Lerresfjord. Hun fortalte blant annet om at de som nektet å bli evakuert, risikerte å bli skutt. Da bestemte jeg meg for å lage filmen som er en viktig del av Norges historie. På denne tiden, under tvangsevakueringen hadde også folk buskap som de hadde et nært forhold til, og min mor fortalte at disse, på bestialsk vis, ble avlivet mens de måtte se på det hele, sier Lundby som underveis i prosessen fant ut at hun ville speile grusomhetene under 2. verdenskrig i Finnmark, med dagens flyktningbarn.
– Jeg ville ha med barn som i dag har opplevd lignende hendelser, for det gjør det hele mye mer virkelighetsnært ettersom de er i samme båt som Kopstad var da hun var 5 år gammel. Og, jeg håper dette «retoriske» filmgrepet gjør historien sterkere. Tilbakemeldingene fra de som har sett den forteller at flyktningbarna sammen med de eldre som forteller sine historier, gjør et sterkt inntrykk. Min mor lærte meg også i tidlig alder at man skal ta vare på alle de som flykter fra krig og elendighet, så det var også viktig for meg, rent personlig at også disse fikk en stemme i historien som var grusom for finnmarkingene under krigen.
78 år gamle Kopstad legger til at hun håper filmen også blir vist en rekke stede i sør-Norge.
– Jeg har bodd i Bærum i nesten hele mitt voksne liv og jeg vet at søringene ikke kjenner så godt til tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark, så jeg håper filmen gir dem en liten innføring i grusomhetene som skjedde i nord, sier Kopstad som forteller at hun er i slekt med Simensen- Strifelt- Aleksandersen- Hansen- Helland- og Bull-slekta i Alta.
– Ta med barna på filmen, for dette er en historie som alle må se, oppfordrer altaværingen.