28-åringen fra Alta var forholdsvis tydelig på det etter den 42,2 kilometer lange kraftanstrengelsen i Oslos gater.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å utsette meg for den påkjenningen det er å løpe 42,2 kilometer på asfalt og brostein flere ganger. Det er ikke verdt å ofre helsa ettersom det finnes andre måter å holde seg i form på. Jeg ser nå i ettertid at jeg mest sannsynlig hadde fått en billigere reise dersom jeg hadde løpt en del på hardt underlag før jeg satte meg på flyet og reiste sørover. Sykling er ikke bra nok trening dersom du har intensjoner om å løpe maraton, sier Ruth Cecilie Jakobsen til A-sporten.

Smerter i knærne

Altaværingen fikk virkelig testet viljestyrken da det røynet på som verst i Oslo Maraton. Hun ville for alt unngå å bryte, og Ruth Cecilie var fast bestemt på å fullføre selv om det hadde sin pris. Det store spenningsmomentet før start var om hun hadde et bra nok treningsgrunnlag til å holde det gående i over fire mil. Det skulle vise seg at hun fikk det i knærne utover løpet. Jakobsen mener det skyldes for lite asfalttrening og at hun er for tung til å løpe langt på asfalt.

Det var utfordringen som trigget Ruth Cecilie til å melde seg på. Den lokale ambulansearbeideren hadde lyst til å bryte en ny barriere og betalte derfor inn påmeldingsavgiften, og hun fikk underveis i Oslo Maraton god tid til å reflektere om det var så lurt. Jakobsen visste at hun hadde en formidabel utfordring foran seg da startskuddet smalt.

– Stor opplevelse

Det primære var å få en best mulig opplevelse. Hun og de andre maratondeltakerne fikk drahjelp av det store publikummet.

– Det flotte været og den kjempegode stemningen gjorde løpet til en stor opplevelse. Jeg skjønte forholdsvis tidlig at jeg måtte jobbe hardt for å komme meg til mål, sier Ruth Cecilie, som fikk føle på kroppen at det er noe i klisjeen om at et maratonløp først starter etter 30 kilometer.

De tre første milene er på sett og vis en transportetappe. Mot slutten fikk Jakobsen så store knesmerter at hun ble tvunget til å gå. På det tidspunktet lå hun an til en sluttid på fire timer.

– Jeg ville heller fullføre innenfor tidsfristen enn å bryte. Jeg konkluderte med at det var et bedre alternativ da jeg først hadde løpt så langt og det var fullt mulig å fullføre i god tid innenfor tidsfristen. Neste gang jeg får lyst til å delta i et langt løp så holder det nok med halvmaraton, sier Jakobsen.