Altapostens journalister ser tilbake på året som har gått.
For ganske nøyaktig to år siden befant jeg meg på Breverud, der BUL presenterte sitt nye trenerteam og deres planer for fremtiden. Målet var opprykk til allnorsk 1. divisjon. Med Odd Inge Johansen og Lise Lotte Lund Martnes i spissen skulle BUL bygge videre på det gode arbeidet Erling Persen & co hadde lagt ned, og ikke minst løfte ferdighetene til et nivå som matchet ambisjonene. I 2015 ble Fløya for sterke for det unge BUL-laget, men det gjorde ikke så mye. For grunnsteinen var lagt og spillerne hadde behov for et ekstra år med trening og kamper før de var klare for å prestere på et høyere nivå. Den tiden brukte de godt. Fra første serierunde til siste kvalikkamp var det høy klasse over prestasjonene, og det føltes veldig fortjent at jentene fikk virkeliggjort opprykksdrømmen.
Mange hyller BUL og den jobben de har gjort for å klare målsettingen, og det er på sin plass. Men for meg er dette i større grad en triumf for Alta-fotballen som helthet. I mine øyne er det samarbeidet mellom klubbene som har æren for suksessen. Da Alta IFs damelag forsøkte seg i 1. divisjon for noen år tilbake, var det BUL som «ga» bort sine beste spillere. Eventyret tok slutt og etterlot et tomrom som ingen umiddelbart klarte å fylle. Men med så mange unge talenter i byen gikk det ikke veldig lang tid før behovet for en felles satsingsklubb meldte seg, og til stor glede tok BUL på seg ansvaret. Denne gangen var det Alta IFs tur til å bidra med lovende spillere.
Irene Pettersen, Johanne Bjørnå, Ann Solbritt Logje og Kristine K. Hagen byttet tidlig til blått og hvitt. Deretter fant ungjentene Therese Vollan Kristensen, Oda Lillegård, Anna Opgård, Martine Romsdal og Runa Lillegård veien til Bossekop. Tverrelvdalen bidro med Birte Mjøen, som valgte å returnere til Dalen etter én sesong. I tillegg har man hentet inn kvalitetsspillere som Guro Bell Pedersen, Amanda Sørensen, Ida Sønvisen Suhr og Ida Grubben. Sammen med BUL-talentene Eline Hegg, Maja Romsdal og Lea Hunsdal Falsen har man klart å skape et fantastisk lag som har gitt publikum mye glede det siste året. Og alt tyder på at jentene har mer på lager.
Som sportsjournalist i lokalavisa har jeg fulgt den to år lange reisen ganske tett, og jeg har latt meg begeistre av fremgangen. En utrolig treningsiver, seriøsitet og lyst til å spille på et høyere nivå har gitt formidable resultater. Mens Alta IFs fotballherrer har slitt tungt med å underholde publikum, har BUL-jentene servert lykkepiller på løpende bånd. Det har sjelden vært trangt om plassen på tribunen i Bossekop, men de færreste har gått skuffet hjem. Man skal være ganske negativt anlagt for å ikke la seg forføre av åtte hjemmeseire av åtte mulige og en målforskjell på 49-1. Det som likevel har imponert meg aller mest er spillernes mentale styrke. Forventingene om målorgie og null baklengs ble større for hver serierunde, men de håndterte presset. Det står respekt av det.
Jeg håper at trenerteamet og spillerne bygger videre på det herlige offensive spillemønsteret som skaffet dem så mange nye venner i 2016. Det er klart at det blir tøffere i 1. divisjon, men jeg ser ingen grunn til å frykte lagene på dette nivået. Fløya viste i år at det slett ikke er en uoverkommelig oppgave dersom man er godt nok forberedt. I 2009 var Alta IF bare dårligere målforskjell unna opprykk til eliteserien. Vi skal ikke legge press på det unge BUL-laget, for det skal de få lov til å slippe neste år. Men jeg synes det er noe å tenke på. Det viser at ingenting er umulig, selv ikke for et finnmarkslag.