Det som skulle være den årlige skituren over Finnmarksvidda for snart fem år siden endret hverdagen for Runar Terje Foslund (54). Sammen med kona Kristin, hans søster og resten av følget ankom han Ravnastua for en overnatting. Like etter dukket hundekjørerveteran Sven Engholm opp med sitt følge og flere titalls hunder.
Nysgjerrige Foslund tok kontakt og fikk høre fra Engholm at han ventet noen italienske turister som skulle kjøre hundene tilbake til Karasjok.
– De skjønte at jeg ville være nysgjerrig, så de hadde avtalt at Engholm skulle slå en liten skrøne.
For på morgenen dagen etter ble det klart at «italienerne» egentlig var folk fra Alta og Magerøya.
– Jeg fylte 50 år og gaven var å kjøre hund fra Ravnastua til Karasjok. Kristin visste at jeg hadde litt lyst å prøve hundekjøring. Etter en kort opplæring satte vi fart mot Karasjok, og for en fantastisk tur det ble, sier Foslund som ble bitt av basillen.
– Da vi kom fram sa jeg til Kristin at nå drar jeg hjem, og det første jeg gjør er å kjøpe meg to huskyer.
I dag, snart fem år senere, har han seks egne hunder i hundegården og har i tillegg lånt flere. Ni av disse er i trening og åtte av dem skal være med Foslund på Finnmarksløpets 500 kilometer i mars.
– Jeg har noen eldre og rutinerte veteraner, blant annet en jeg har kjøpt av Bjørnar Andersen og som vant 500-kilometeren med Katy Meier i 2012, og noen veldig unge. Den yngste i spannet vil ikke være mer enn 19 måneder når starten går i mars.
Sammen om lidenskapen
Når 54-åringen starter ut på Finnmarksløpet er det med kona Kristin som en av handlerne.
– Det er hennes skyld at jeg startet med dette. Så hun er den siste som kan klage på at jeg bruker mye tid på hundene, sier honningsvågingen med et smil før han legger til:
– Nei, men dette er et fellesprosjekt. Også hun bidrar og jeg kunne ikke gjort dette om hun ikke var med på laget.
Da han kom hjem fra Karasjok etter opplevelsen med Engholms hunder tok han kontakt med Vidar Uglebakken, som ikke hadde noen problemer med å slippe den «nyfrelste» hundekjøreren til i hundegården.
– Jeg fikk lov å være en del av Vidar sitt team og trene hans hunder. Vidar har siden vært min læremester og mentor, og den første hunden jeg skaffet meg kjøpte jeg hos han. Etter hvert er det blitt til de nevnte seks. På toppen av det kunne vi glede oss over tre nyfødte valper i midten av november, sier han.
En av dem har fått navnet Snoy, oppkalt etter en herremann som med sine mange gode historier er kjent også langt utenfor Magerøya.
– Snoy var en «bygdeoriginal» som betydde mye for miljøet på kaia i Honningsvåg. Å gi en av hundene hans navn var derfor enkelt for meg, sier Foslund som kvalifiserte seg til Finnmarksløpet gjennom Bæskades-300 i fjor.
– Jeg kjørte inn til en tredjeplass med Vidar sine hunder, noe som var langt over forventningene, sier 54-åringen.
Fristet med bacon
Etter at Foslund flyttet til Alta i 2006 har Finnmarksløpet blitt noe spesielt, men på midten av 90-tallet var løpet spesielt på en litt annen måte. Sammen med Honningsvåg musikkforening var han årlig i Alta for å holde show, ofte samme helg som Finnmarksløpet startet.
– Vi hadde det veldig morsomt og jeg trenger vel ikke å legge skjul på at det ble enkelte sene kvelder som igjen genererte «gode» ideer, sier han og forteller videre:
– En natt på hotellet fikk vi besøk av en mann på rommet og da han dro glemte han skinnlua. Dagen etter ringte fruen hans og lurte på om vi hadde sett hunden til denne mannen. Frank Arne Olsen (kjent fra Honningsvågrevyen) tok telefonen og kunne fortelle at det eneste som lå igjen etter mannens besøk var ingen hund, men en skinnlue. Det endte med at vi dro ned til speakeren i startområdet og spurte om vi kunne melde på skinnlua, sier han med et smil og legger til:
– Og etter det har jeg stort sett årlig fått telefoner fra folk på øya som spør hvordan skinnlua ligger an i løpet.
At noen hunder fikk en spesiell start ett av årene er heller ikke usannsynlig.
– Det var ikke meg, men en i gruppa tok med seg bacon fra frokostsalen og tredde det på noen trepinner i startområdet. Da vi overvar starten senere på formiddagen oppserverte vi noen hunder som virket litt ukonsentrerte i det de startet ut. Kanskje var det en fristende lukt som bidro til det, sier han med et smil.
– En gang er nok
I mars er det neppe skinnlua som får mest oppmerksomhet i revymiljøet på Magerøya, men Runar Terje Foslund og hundene hans. Om det venter flere Finnmarksløp i årene framover ser han derimot ikke for seg.
– Det krever enormt mye forberedelser og jeg tenker at én gang er nok, men noen hunder vil jeg fortsatt ha. Jeg ser for meg at turistkjøring kommer til å bli enda større og en viktig magnet for Alta. Så jeg har lyst å bidra der, om ikke med eget firma så håper jeg å kunne bidra for dem som allerede driver med sånt. Så Eirik Nilsen på Holmen hundesenter eller Trine Lyrek hos Trasti & Trine skal bare ringe meg om de trenger hjelp neste vinter. Jeg blir gjerne med turister til fjells, avslutter honningsvågingen Runar Terje Folsund, som i ett halvt døgn i april 2013 var Sven Engholms «italienske» gjest. Opplevelsen traff en nerve i han og resten av historien er nå fortalt.