– Det eneste som blir igjen av utsikt for oss som bor her, blir rett til kirkegården, forklarer Knut Kristensen, noe han mener ikke alle beboerne setter like stor pris på.
Kristensen har bodd i nesten ett år på bo- og servicesenteret i Talvik og han bedyrer at han har følt seg som hjemme siden dag én.
– Jeg trives veldig godt her – helt fra første dag. Her føler jeg meg trygg, understreker 80-åringen.
Han skryter både av de som jobber her og de andre beboerne på senteret.
Mister utsikt
Han er derimot ikke helt fornøyd med at det planlegges et nytt bygg rett utenfor stuevinduet som kanskje vil sperre for det lille som finnes av havutsikt. Da vil det bare være utsikt til kirkegården igjen.
– Vi vet jo at vi skal over gjerdet der en dag, men vi behøver ikke å bli minnet på det hver eneste dag, sier han, og lurer på om det er kommunen som forbereder beboerne på flytting til kirkegården – fra «utskytningsrampen» som han spøkefullt kaller bo- og servicesenteret.
Kristensen har vært kirketjener og har jobbet med kirkelige oppgaver i mange år og trivdes veldig godt med arbeidet. Han ser nesten på kirken som sitt andre hjem.
– Jeg kan leve med utsikt til kirken og kirkegården – men det er slettes ikke alle som synes det er greit, mener han, og tenker også på de som skal bo på senteret i årevis etter dem. Alle leilighetene har utsikt mot kirken og kirkegården, mens det lille av utsikt mot bygda og sjøen, eller som han sier; mot lyset og livet, blir borte med det nye bygget.
Han liker heller ikke politikken med at eldreboligene skal gjemmes bort.
Kristensen mener Alta kommune valgte å takke nei til en flott tomt – med dertilhørende utsikt den gang bo- og servicesenteret skulle bygges.
– De hadde tilbud om en gratis tomt med flott utsikt, men valgte å plassere omsorgssenteret inneklemt bak en vegg, sier han.