Kjetil Krane (29) og hans lille familie er på jakt etter boligtomt i et marked som har gått fullstendig av hengslene hvor det nå betales opp mot 1,7 millioner kroner for ei normal eneboligtomt.
– Kommunen har gitt kommersielle aktører bukta og begge endene. Eiendomsutviklere og entreprenører har nærmest monopol og tjener fett på at forholdet mellom etterspørsel og tilbud er i fullstendig ubalanse. Svaret fra politikere og administrasjon er en nei-holdning som stopper fortetting og tilgang på tomter, hevder Krane og legger til:
– Kommunen har kommet på banen den siste tiden, med både Aspemyra og Gakorimyra Sør, men med prisene en opplever og det tilgjengelige arealet på markedet, så kan det virke som det er for lite og for sent. Kommunen må sterkere på banen for å dempe presset.
Nei-holdning
Kjetil Krane, samboeren Tine Olsen og sønnen er knyttet til Bukta/Amtmannsnes-området. Sønnen går på Elvebakken skole, noe både han og foreldrene er svært fornøyde med. Å bytte skole for å sikre tomt eller bolig har blitt vurdert, men en ønsker i utgangspunktet å etablere seg i nærmiljøet. I dag leier familien på Elvebakken, men bedre plass og egen bolig er et mål. Derfor begynte Kjetil å saumfare området. Jakten ga snart resultater. I forlengelsen av en husrekke i Altagårdsbakken fant han areal på Fefo-grunn, nok til en enebolig. Faktisk mer enn stort nok. Ved nærmere vurdering vil arealet muligens kunne gi to tomter, og ved henvendelse til Fefo fikk Kjetil positiv tilbakemelding. Dermed åpnet det seg muligheter for inntil to tomter, forhåpentligvis to boliger med sokkel. Fefo var villig til å selge, dersom kommunen åpner for endret bruk i forhold til arealplanen.
– Slik jeg tolker administrasjonen i Alta kommune, er det ingen relevante planargument for å si nei. Administrasjonens vurderingen er at endret bruk ikke vil medføre ulemper eller større negative konsekvenser. Dette koster ikke noe for kommunen, da vi naturligvis vil bære kostnadene forbundet med arbeidet rundt reguleringsendringen. Likevel blir vi møtt med en nei-holdning, noe som er begrunnet med at gjeldende arealplan fra 2011 har definert området innenfor Sandfallet natur- og friluftsområde, forklarer Krane og legger til:
– Men er området en naturlig del av friluftsområdet på Sandfallet? Nei, det er en naturlig fortsettelse av boligområdet som ligger klemt inn til den bratte skrenten opp mot Sandfallet.
– Leter nei-argument
Familien på tomtejakt reagerer på at det fra planadministrasjonen konkluderer negativt, til tross for at det ikke vises til noen reelle argumenter for å si nei til igangsettelse av planarbeid med tanke på omregulering til boligformål:
«Argumentasjon i søknad med hensyn til egnethet for fortetting vurderes som legitim argumentasjon i forhold til omliggende bebyggelse samt tilgang på teknisk infrastruktur», heter det i saksframlegget til planutvalget fra administrasjonen.
Administrasjonen er imidlertid redd for at et ja vil skape økt arbeidspress, flere lignende søknader og presedens. Dersom Alta kommune selv hadde vært utbygger ville saken stått seg annerledes, om vi skal tro det som framkommer i saksframlegget:
«Fordeling av knapphetsgoder som omsøkt her undergraver Alta kommunes prinsipp for systematisk lik fordeling av boligareal.»
Førstegangsetablerer
Krane vet ikke helt om han skal le eller gråte over en slik argumentasjon.
– Dette utsagnet ville vært relevant om arealet var eid av kommunen, men Fefo er en privat aktør på lik linje med andre grunneiere. De selger titt og ofte grunn til private. Er alle disse brudd på kommunens prinsipp?
Han er også svært skuffet over at flertallet i planutvalget og kommunestyret har valgt å kjøpe en slik argumentasjon.
– Vi er ung familie og ingen kommersiell aktør som skal utvikle boligområdet i konkurranse med Alta kommune for å tjene store penger. For oss er det viktig å få en bolig i området hvor vi har tilknytning. Disse to tomtene løser ikke tomtekrisen i Alta, men en holdning fra administrasjon og politikere om å si ja når fortetting ikke påfører samfunnet eller enkeltpersoner større ulemper, vil være et viktig bidrag sammen med en aktiv kommunal boligpolitikk, fastholder Kjetil Krane og legger til:
– Hvor er den sosiale boligbyggingen en ung kommune med vekstambisjoner er helt avhengig av? Fortsetter prisveksten slik, vil en etter hvert oppleve at folk velger vekk Alta på grunn av prisene. For å løse dette, bør ikke Alta kommune være en ja-kommune i slike saker? Det eksisterer flere tilsvarende områder/arealer rundt om i Alta, og det er kanskje på tide at kommunen tar stilling til slike bortgjemte arealer. Det vil ikke løse problemet, men det vil sannelig hjelpe på.
Utsettes
Saken har vært behandlet i planutvalget med negativt vedtak. Kjetil Krane ba om at saken ble brakt til kommunestyret dersom søknaden ikke ble imøtekommet. I kommunestyret fikk vi følgende behandling:
«Med hjemmel i plan- og bygningslovens paragraf 12-3 anbefaler ikke Alta kommune igangsetting av privat reguleringsplanarbeid for boligtomter i Altagårdsbakken. Saken refereres som innspill til pågående revidering av kommuneplanens arealdel.»
Vedtaket betyr at de to tomtene høyst sannsynlig vil bli tatt inn under rulleringen av kommunens arealplan som nå starter opp.
– Det kan i verste fall bety tap av tre til fire fire til fem år med tanke på å få realisere husdrømmen. Det er bittert så lenge alle er enige om at det er naturlig med en fortetting her, men likevel ikke vil vurdere en endring av planen. De har jo i utgangspunktet ikke realitetsbehandlet saken, bare utsatt den,
Han kan imidlertid glede seg over at Frp, Sp, Høyre og Kystpartiet ønsket å gi grønt lys for regulering av området til boligformål. Deres 13 stemmer truet imidlertid aldri flertallet på 22 i kommunestyret i saken.
Tilbakemeldingen fra flere politikere, også de som stemte i mot, er at de ønsker tomtene velkomne. Men tatt inn under under revisjon av kommuneplanens arealdel.
– Hvorfor utsette dette, når selv administrasjonen er enig i at arealet er velegnet for formålet, spør familiefaren.