Tidlig på morgenen 13. mars var Frank og Anne-Karin Halvorsen på Levajok sammen med yngstedatter Marthe. Tankene var på sønnen Victor og hundespannet som halset langs løypa, på jakt etter en plassering å være stolt av i Finnmarksløpets 500-klasse.
Mobiltelefonen hadde de påskrudd over natta, i tilfelle Victor skulle få problemer ute i løypa på tur inn mot sjekkpunktet.
Vekket av brannvarsel
Men telefonsamtalen som vekket dem klokka 05.40 denne mandagsmorgenen var slett ikke fra Victor:
– Jeg ble vekket av at politiet ringte. De sa at huset vårt brant. Det var en telefon det ikke var spesielt hyggelig å få, sier Halvorsen.
De hadde kontroll på fire av fem familiemedlemmer. Eldstedatteren Veronica var nemlig ikke med ut på Finnmarksløpet. Hun var hjemme hos broren og passet hundene som ikke deltok i løpet.
– Det ble noen hektiske tanker da vi ringte henne, men hun svarte heldigvis raskt og fortalte at hun ikke var på Aronnes. Hun bor ikke i huset, men vi var jo ikke sikker på om hun kanskje kunne ha vært der da det tok til å brenne. Det viktigste var å få tak i henne, for å finne ut at alle var i orden. Men det var ikke noe hyggelig å være så langt unna uten å kunne gjøre noe, mens huset brant.
– De har vært helt utrolig hjelpsomme
Da familien kom hjem, ble de møtt med et tilsynelatende uskadd hus. Utvendig så nemlig det meste ut til å være i orden, med unntak av noen brente byggematerialer som brannvesenet hadde kastet ut på trappa, samt at inngangsdøra var slått inn.
– Men da vi åpnet døra, da fikk vi sjokk, forteller Frank.
Det hadde nemlig tatt til å brenne i taket i hallen. Hele dette rommet var nedsotet. Et stort, svidd hull taket viste hvor brannen hadde startet.
Oppe på loftet var taksperrer og takkonstruksjonen mørk av sot. Og den stikkende røyklukta satt overalt i huset, til og med ute på gårdsplassen luktet det sterkt av røyken.
– Stort sett alt vi har av eiendeler var røykskadd. Det var helt vanvittig.
Ordnet seg
Prosessen i etterkant av brannen har i all hovedsak gått bra.
– Man opplever jo heldigvis ikke slikt så ofte, så man blir ganske rådvill når det først skjer. Det var trøblete å komme i kontakt med forsikringsselskapet per telefon, men det ordnet seg. Skadegruppen har vært helt fantastiske (se undersak, red. anm). Vi var heldige og fikk leid oss en leilighet gjennom en bekjent som stilte opp.
Berget minnene
I uhellet var også familien Halvorsen heldige. For selv om tilnærmet alt de eier og har er røykskadet og mye som følge av dette må destrueres, så var det lite som ble flammenes rov:
– Sammen med Skadegruppen fikk vi oversikt over og tatt bilde av alle tingene, slik at hver minste ting kan dokumenteres. Det vi har av bilder og familieminner er berget, selv om vi nok må oppbevare det utenom hus på grunn av røyklukta. Men minnene er jo berget, selv om de må ligge i en boks i skjåen, sier Frank.
– Og under alle omstendigheter er vi mest glade for at alle i familien er friske og raske, at vi ikke har tatt skade som følge av hendelsen.
Drømmer om branner
– Før det brant, tenkte du at dette kunne skje med dere?
– Nei, aldri. Brann er jo sånn som skjer hos andre, ikke hos en selv. Jeg har i alle fall ikke tenkt i disse baner i det hele tatt. Fruen, Anne, har nok vært mer obs på brannfaren. Hun har alltid vært nøye med å skru av lys, trekke ut stikkontakten på kaffetrakteren når den ikke var i bruk, samt skru av alt som kan være farlig om natta, sier Halvorsen.
– Nå skal det sies at vi alltid har hatt godt med brannvarslere. Det ulte visstnok temmelig høyt da brannvesenet kom. Og det å ha skikkelig brannvarslingsutstyr blir helt klart prioritert når vi kan flytte hjem. For det har satt sitt preg på oss alle, denne hendelsen. Selv vet jeg ikke hvor mange branner jeg har drømt om i ettertid, der hus i området har brent ned. Når man får det litt på avstand så blir det nok noe annet, men man tenker jo sitt. Det er ikke noe særlig å oppleve slikt.