– I dag er det større krise om du har glemt mobiltelefonen hjemme, enn teltet. Ja, ikke fordi mobilen kan redde liv, men fordi man da ikke får lagt ut bilder på Facebook, konstaterer Stein P. Aasheim.
– Ja, for er det ikke på Facebook har det jo ikke skjedd...?
– Ha-ha, nettopp!
Altaposten møter eventyreren, forfatteren, fotografen, foredragsholderen og nå også læreren ved arktisk friluftsliv ved Norges arktiske universitet, campus Alta, for en prat om studiet han har ansvaret for.
Studiet heter ferdselsetnografi og Aasheim innrømmer lattermildt at «vi på en mer folkelig måte godt kan kalle det for en reportasjetur». Etnografi er i følge Store norske leksikon «studiet av folkenes levesett, blant annet kultur- og samfunnsformer, religion, økonomi». Aasheim utdyper hva faget betyr i hans undervisning.
– Vi skal revitalisere den gamle oppdagelsesreisen, den gang eventyr, vitenskap og formidling var ett. Ferdselsetnografi befinner seg i grenselandet mellom reiseskildring, kulturstudier, reportasjejournalistikk og storytelling. Dette er både kunnskapsformidling og friluftsliv, sier han.
Hever lista
Aasheim forteller at målet er å heve lista på villmarksberetningene og turbeskrivelsene.
– Og supplere solnedganger og leirbålskildringer med kulturfaglige ambisjoner hever lista i forhold til formidlingsbiten, om man nå skal bruke det til å formidle via tekst, TV, radio eller gjennom foredrag, sier Aasheim, som ikke blir overrasket om noen av reiseskildringene til studentene havner på trykk i ulike friluftsmagasiner.
– Den gode turopplevelsen aldri går av moten. Det kommer stadig nye generasjoner som ser ting på en ny måte.
- Alta er forøvrig et glimrende utgangspunkt for et slikt studium, fastslår han.
– Skryter av gamle bragder
Når man googler Stein P. Aasheim dukker alltid ordet «eventyrer» opp. Det sier vel egentlig det meste om hvilket liv den kjente turmannen har hatt og fortsatt har. Mannen er 65 år, men langt fra død. Tvert imot holder han seg uforskammet godt, men inrømmer likevel at adrenalinet ikke er like uregjerlig i dag, som da han var ung og gal.
– I dag flyr jeg mest rundt og skryter av gamle bragder, ler Aasheim, og føyer selvironisk til:
– Så du kan godt si at jeg er en betalt skrytepave
Friluftsguruen fra Østlandet skulle egentlig leve et vanlig A4-liv, men så var det så mange drømmer som måtte realiseres først. Vi må faktisk 45 år tilbake i tid for å finne starten, som Aasheim beskriver på sin egen hjemmeside:
«I 1972 tok Harald Bjerke og jeg hyre på en stykkgodsbåt ut fra Herøya. Vi gikk til slutt i land i Vancouver, haiket videre mot Alaska, fikk tak i en kano, leide et sjøfly og ble de første som padlet den 400 km lange South Nahanni River gjennom Yukon Territory. Det var et eventyr, og dermed var det gjort. Planen hadde vært at jeg skulle bare gjøre ett ordentlig sprell, for så å gli pent inn i rekka. Men jeg fant aldri tilbake».
For å forklare hva Aasheim har gjort, er det nesten enklere å si hva han ikke har gjort. Vi lar det bli med å fastslå at mannen har vært på noen av de høyeste topper, de kaldeste steder, de varmeste steder, de tørreste steder, de våteste steder og de bratteste steder i verden, og nå skal han altså sette griller i hodet på en gjeng ungdommer ved friluftsstudiet i Alta.
– Ja, ha-ha. Jeg er jo nesten litt misunnelig på disse ungdommene som har et eget studie for det jeg synes er mest morsomt sjøl i livet. Hadde dette eksistert da jeg var ung er det ingen tvil om at jeg ville valgt dette, medgir Aasheim.
Lenger enn nestetippen
Aasheim er vokst opp i en tid da man verken hadde mobiltelefoner eller digitale kameraer og han merker at historiefortellingene i dag ikke bare er mer flyktige, men også mer egosentriske.
– I dag dreier det meste seg om selfies. I stedet for å ta bilde av det vakre du ser rundt deg, stiller du kameraet oppi ansiktet på deg selv, sier friluftsveteranen, som håper at ferdselsetnografi-faget skal få studentene til å se lenger enn sin egen nesetipp, bokstavelig talt.
– Jeg har en gjeng som vil til Lyngen å «kjøre pudder». Det er jo en ganske trendy greie og i og for seg en egotripp. Det blir spennende å se hva de får ut av det, når de samtidig skal putte dette inn i lokalhistorisk og kulturell setting.
Lekestue...
Aasheim tar oss med inn i klasserommet til tredjeårsstudentene hvor Traa og Ulvang-faktoren er høy, selv når de sitter inne og svetter over bacheloroppgavene. Tre år med digg er over. Hva nå lurer vi på?
– Ja, det er det store spørsmålet, sukker 24 år gamle Elias Holstad fra Nesodden. Han innrømmer at moren hans sliter med å se nytteverdien av å reise til Gokk å ligge i telt i tre år, for å si det litt spissformulert.
– Moren min mener at dette er lekestue.
Klassekameratene bryter ut i latter, samtidig som de reiser kollektiv bust når journalisten antyder at dette er som å gå tre år på folkehøgskole.
– Det er ganske urettferdig. Jeg har gått på folkehøgskole og dette er ikke det samme. Dette er et seriøst studie. Vi har lært masse, vi har skrevet massevis med oppgaver og vi får en bachelor når vi er ferdig, oppsummerer eneste altaværing i klassen, Joakim Elvenes.
– Ikke minst har vi lært mye om oss selv og om å kjenne våre egne begrensninger, føyer Astrid Møllenhus fra Selbu til. 22-åringen drømmer om å starte opp med seterdrift, der hun kan ha sine egne sauer og produsere meieriprodukter.
Vi henvender oss til guttene og lurer på om de er bekymret for tilgangen til penger, før vi fastslår at drømmen kanskje ikke er en BMW til en halv million uansett?
– Nei, penger er ikke alt. Vår BMW er en foss og et fjell og en natt under nordlyset, sier trønderen Sindre Sivertsen. Godt fornøyd med den poetiske formuleringen.
I løpet av studietiden skal ungdommene bli i stand til å berges i villmarka. De skal blant mye annet ha lært å skredvurdere, å bygge snøhuler, å vandre sikkert på isbreer og ikke minst til å bli gode turveiledere.
– Det å se de menneskene du har foran deg og gi akkurat denne gruppa den optimale opplevelsen, er kjempeviktig. Det å være en god menneskekjenner og forstå gruppedynamikken er noe du kan ha nytte av i flere yrker, eksemplevis i lederstillinger, mener 23 år gamle Trevor Hansen fra Elverum.
Ikke så merkverdig
– Det er et betimelig spørsmål, å lure på hva de skal bruke studiet til når de er ferdige, sier lærer Aasheim, som medgir at i motsetning til når man velger en sykepleier -eller lærerutdanning, så er ikke yrket gitt etter tre år med friluftsliv.
– Men det mest nærliggende er kanskje at du kan bruke det i læreryrket eller du kan bli turistguide. Turismen er jo et satsingsområde og ikke bare i Finnmark, men i hele Norge er det jo naturopplevelser vi selger. Da trenger vi dyktige guider, sier Aasheim, som mener studiet også er verdifullt ved at man lærer seg å bli glad i naturen og til å formilde denne gleden videre til andre.
– Det er jo ikke noe kontroversielt i å mene at friluftsliv er nyttig og sunt, da burde det ikke være noe merkverdig i at vi lærer om det.
Kvelds- og helgejobbing
Selv om ungdommene har sekken full av nyttige erfaringer, skaper det likevel en viss uro å ikke vite hvor veien går etter eksamen. Apropos vei, så skal Trevor stikke en løype på Sørøya i sommer, på oppdrag fra Hammerfest kommune. Kameraten Sindre Sivertsen har samme tilbud, men lider valgets kval ettersom han også har tilbud om å jobbe på Svalbard. Hans-Petter Frøhaug har også fått noe å tenke på.
– Jeg har klart kunsttykket å bli far to ganger siden jeg begynte på studiet. Det har ført til at jeg er nødt å tenke litt annerledes både i forhold til risiko og hvilke yrker som egner seg for familieliv, medgir 29-åringen fra Oslo.
– Guide er jo et artig yrke, men du må jo jobbe når alle andre har fri, kvelder og helger. Så slik sett er det ikke så aktuelt.
– Er drømmen å kunne leve som Stein P. Aasheim?
– Det er jo en livvstil som ikke passer for alle, mener Hans-Petter, mens Elias ærlig innrømmer at:
– Det er jo drømmen. Å gjøre akkurat det man vil.
Vi spør Stein P. Aaasheim om det er plass til flere «Stein P. Aasheimer»?
– Det er alltid plass til de beste, gliser villmannen fra sør.