Altaposten sitter rundt et kjøkkenbord på Kronstad sammen med Vibeke Strøm-Hågensen (40) ektemannen Bjørnar Strøm- Hågensen (37) og sønnene Viljar (7) og Askil (5). Guttene har akkurat slurpet i seg siste rest av frokostblandingen og er klar for å ta fatt på den andre skoledagen i 2016. Uten at mor og barn behøver å gå ut døra.
Overraskende positive
Etter at familien bestemte seg for det utradisjonelle valget med å ta barna ut av den offentlige barnehage og skole, har ikke reaksjonene latt vente på seg.
– De fleste er faktisk overraskende positive, men det er jo dette med hvordan vi skal sikre at de får ivaretatt den sosiale biten, som alle lurer på, sier Vibeke og Bjørnar.
– Ja, hvordan skal dere sikre at barna har venner og ivaretar den sosiale biten?
– Vi vil invitere venner på besøk og selv besøke venner på ettermiddagstid. I tillegg er Viljar med på fotball og han skal også begynne på kulturskolen i høst, sier Vibeke, som legger til at også Kaiskuru skole, hvor sønnen har vært elev, har tilbudt dem å bli med på turer sammen med klassen.
– Jeg og Viljar kan også få komme å delta i klasseundervisning når vi måtte ønske. Det at skolen er positiv gjør valget vårt mye lettere.
400 i Norge
I Norge i dag opereres det med et tall på rundt 400 hjemmeunderviste barn. I USA er derimot hjemmeundervisning langt mer vanlig, og ifølge Norsk hjemmeundervisningsforbund, får hele to millioner amerikanske barn opplæring hjemme. I Norge er hjemmeundervisning knyttet opp til religiøse motiv, praktiske hensyn (som at man bor langt fra skolen), mobbing i den offentlige skolen eller pedagogiske ideer.
Styres av de voksne
Familien Strøm-Hågensen må sies å tilhøre siste kategori.
– I Norge har vi en ide om at det er vi voksne som skal tre kunnskap over hodene til barna. Men barn er født med en naturlig lyst til å lære, og det har jeg lyst til at ungene våre skal ta vare på og utvikle. Samt å lære seg å lytte til seg selv og finne ut hvem de er, uten at vi voksne skal fortelle dem det, sier Vibeke, som understreker at det ikke betyr at barna ikke skal ha grenser.
– Men de kan også gjerne lære seg å finne ut hvor grensene går selv.
Ektemannen tror mange barn styres av de voksnes ønsker og ut fra rasjonelle valg. Ikke minst når de velger utdannelse.
– Fokuset er på hvor man oppnår høyest inntekt og hvor er man sikret jobb, i stedet for på det man innerst inne ønsker og drømmer om å gjøre, sier Bjørnar.
Mye angst og depresjon
Vibeke er utdannet sykepleier, men har de senere årene jobbet som coach. Det var med dette arbeidet hun ble bevisst på hvor viktig barndommen og samfunnssystemet er for livene våre.
– Jeg begynte å stille meg spørsmålet om hvorfor det er så mye angst og psykiske lidelser både blant ungdom og voksne. Kanskje har det noe med det samfunnet vi lever i å gjøre? Hvis vi hele tiden skal fortelle barna våre i detalj hva de skal gjøre, og når de skal gjøre det, blir de passive, usikre og hjelpesløse når de skal prøve seg selv. Vi skal hele tiden hjelpe dem med å ikke feile, men det er mye viktigere å la dem erfare selv, mener Vibeke.
Ektemannen jobber i landbruksdirektoratets reindriftsavdeling i Alta. Han deler konas tanker, men innrømmer at han må jobbe med å ikke gå inn å styre barna.
– Et eksempel. Jeg er veldig glad i farger, mens Askil liker å blande alt til en smørje. Da må jeg styre meg for ikke å foreslå hvilke farger han skal bruke, sier 37-åringen, mens han studerer kunstverket til sin yngste sønn, som akkurat har tatt frem malesakene.
Altaposten spør Viljar, som har gått to år på Kaiskuru skole, om hva han synes om at skolen nå skal være hjemme og at mamma skal være lærer.
– Det blir fint, smiler syvåringen.
– Vi har tatt barna med på råd og spurt om de heller vil være på skolen. Hadde de ønsket det, ville vi ikke gått for hjemmeskole. Og skulle det vise seg at Viljar etter ett år vil tilbake til skolen, så får han selvfølgelig lov til det, skyter Bjørnar inn.
– Hva er det med den norske skolen dere ikke er fornøyde med?
– Det er ikke det at vi har vært direkte misfornøyde med skolen, men vi tror vi får større frihet og fleksibilitet med å undervise selv. Vi tror at barn utvikler seg bedre om de får lov å følge utforskertrangen sin, i stedet for å sitte stille store deler av dagen og adlyde det andre har bestemt. Vi har veldig tillit til barnet og ønsker å legge mye av undervisningen i prosjekter, basert på hva de interesserer seg for i øyeblikket, sier Bjørnar, mens Vibeke understreker:
– Jeg setter et stort spørsmålstegn ved at alle skal gjennom det samme nåløyet og jeg har mistet trua på å trå ting nedover hodet på andre. Både på barn og voksne.
– Er dere redde for å mislykkes?
– Nei. Vi styres ikke av frykt og kontroll. Samfunnet er preget av frykt og konsekvenser. Ikke minst bidrar media til dette. Dermed begrenses barna av frykt i stedet for å se muligheter, mener paret.
Da Vibeke begynte å lengte etter pensjonisttilværelsen nesten 30 år før tida, skjønte hun at noe var feil. Ektemannen utdyper:
– Vi vil ha et liv som vi ikke trenger å lengte etter ferie til. For oss er dette et verdivalg og vi sier ikke at andre skal gjøre det samme, men for oss er det rett, sier Vibeke og Bjørnar.
Mens Bjørnar har beholdt sin jobb, er det Vibeke som blir hjemme til daglig.
– Naturen vil være det største klasserommet. Vi vil dra masse på turer, hvor læring vil komme naturlig inn. Eksempelvis var vi på kanotur i helga hvor guttene fikk delta med pakking og organisering. Slikt er det masse læring i, sier Vibeke.
– Men alt blir vel ikke idyll selv om dere er hjemme?
– Nei, selvsagt ikke. Vi vil også møte utfordringer, om enn kanskje andre enn tidligere. Men vi er forberedt på det og da vil vi også takle det, sier Vibeke.
Høyere utdanning
I nettverket har paret mange ressurser. Eksempelvis lærere og folk med bondegård.
– Vi skal delta på lammeslakt og vil også prøve å komme oss opp til en reinflokk. Mulighetene er mange og jeg er ikke redd for at ikke våre barn skal lære like godt som andre. Forskning fra USA viser at barn som har fått hjemmeundervisning i større grad enn andre tar høyere utdanning, sier Vibeke, som understreker at de følger lærerplanen og vil bli målt underveis av skolemyndighetene.
– Var det vanskelig å få gjennomslag for hjemmeundervisning?
– Nei, ikke i det hele tatt. Det var bare å melde det til skolen. Det som var vanskelig var prosessen i forkant. Når vi begynte å leke med tanken om hvorvidt dette var mulig og om vi skulle gjøre det, sier Bjørnar.
– Det startet med at jeg jobbet redusert, så jobbet jeg enda mer redusert, før jeg til sist sa opp jobben og startet for meg selv. Og nå er vi her hvor vi skal undervise hjemme, oppsummerer Vibeke, som i tillegg til sykepleien også har praktisk pedagogisk utdanning.
– Hva med økonomien når en inntekt faller bort?
– Vi har gjort noen endringer i livet. Solgt campingvogn, spikertelt og en bil. Jeg sykler til jobben hver dag, sier Bjørnar og føyer til:
– Men fattige er vi ikke. Vi har bare valgt litt annerledes.
Vibeke legger til:
– Jeg er så glad for at jeg får være med barna på den tida av dagen når alle er mest opplagte. Og jeg er så glad for at jeg har fulgt hjertet mitt.
Marta Straume i Opplysningstjenesten for hjemmeundervisning i Norge. Straume som er utdannet lærer og pedagog, samt har erfaring med hjemmeundervisning over flere tiår, mener tiden er overmoden for å rive ned fordommene og skepsisen til hjemmeundervisning.
– Det er til og med rektorer som melder eller truer med å melde de som velger å undervise barna sine selv til barnevernet, hevder Straume, som minner om at vi ikke har skoleplikt i Norge, men opplæringsplikt.
– Alle som vil kan i utgangspunktet få undervise barna hjemme, understreker hun.
Rømmer fra mobbing
Ifølge Straume kan mobbing over lang tid føre til at foreldre velger denne løsningen.
– I barnelovens paragraf 30 står det at det er av foreldrene barna kan forvente vern når de blir fysisk eller psykisk skadet eller er i fare. Og ved mobbing blir jo barnet skadet. Mange foreldre blir veldig lettet når de får kjennskap til paragrafen og når de skjønner at de har et annet valg enn å fortsette å tvinge barna sine til et sted hvor de har det forferdelig, sier Straume, som i dag er pensjonist.
– I Alta har den tidligere skolen til familien Strøm-Hågensen vært svært positiv og latt barnet få lov til å være med på turer eller komme for å følge klasseundervisningen. Er det vanlig?
– Det er eksemplarisk. Mange opplever det ikke slik, sier Straume, som forteller at enkelte skoler takler utmeldinger svært dårlig.
– Særlig i de tilfellene der barnet har blitt mobbet over tid. I slike tilfeller kan skolen kanskje føle seg truet av at foreldrene tar barna ut og velger å undervise dem hjemme.
Mest oppbevaring, lite læring
Med sin lange erfaring får hun mange telefoner fra oppgitte foreldre som trenger råd.
– Særlig nå på høsten er det mange som ringer, sier Straume, som etter en helt yrkesliv i grunnskole og høgskole kjenner systemet fra innsiden.
– Norsk skole er i stor grad oppbevaring. Forskning viser at av alt det et barn lærer frem til det blir voksent, er det svært lite av det de har lært på skolen, hevder hun.
– Hvordan mener du den norske skole burde vært lagt opp?
– For det første med mye mer praktiske oppgaver, sier Straume, som også synes skolehverdagen er for lang.
– De trenger ikke å være så lenge på skolen for å lære, mener pensjonisten, som også mener det er feil at det i dag ikke legges vekt på om et barn faktisk er klar til å begynne på skolen ved 5-6 år.
– I dagens skole snakkes det ikke lenger om modenhet, kun alder. Det er garantert ikke til det beste for barnet.
Statens barn
Både når det gjelder barnehagebarn og skolebarn, mener mentoren innen hjemmeundervisning, at vi er blitt for ensrettet og institusjonalisert.
– Ja, det er vi blitt. Det er nærmest blitt en sannhet at våre barn er statens barn. Vi må ta tilbake foreldreansvaret, insisterer Straume.
– Men alle kan vel ikke begynne med hjemmeundervisning?
– Nei, alle kan ikke og alle skal ikke. Vi trenger også institusjonene og det finnes masse dyktige folk der, men slik det er i dag, er det for sementert, sier Straume, som mener flinke elever rammes i den norske enhetsskolen.
– Mange evnerike elever kjeder seg så mye at de til slutt tror de er dumme. Mange evner går garantert tapt på veien.
Anette Berger i Utdanningsforbundet i Alta mener den offentlige fellesskolen er bra for de aller fleste elevene.
– Et viktig moment, i tillegg til det faglige, er den menneskelige og sosiale læringa i skolen. Det mandatet skolen har for å utvikle mennesker må ikke forvitre, men styrkes, mener Berger.
– Tar den offentlige skolen godt nok vare på individets egenart, drømmer og følelser, som familien i reportasjen er opptatt av?
– Jeg kan skjønne foreldres bekymring. Svaret er imidlertid ikke hjemmeundervisning, men å styrke den offentlige fellesskolen.
Samtidig er hjemmeundervisning en rett foreldrene har og det finnes ulike grunner til å velge dette, påpeker utdanningslederen.