Er du vokst opp på 80 -og 90-tallet har du garantert klint eller eventuelt bæljet til megahiten «Chase the Rainbow». Låta fra debutalbumet til  Cinematic world, «Searching for Gold», ble selve signaturlåta til bandet, og Kjetil Linnes forteller hvor nær de var en platekontrakt.

– Er det sårt å tenke på?

– Nei, jeg tror vi ville hatt sjansen, hadde vi stått mer på. Jeg og Bjørn Conrad (som har skrevet låta Chase the rainbow, red.anm) var kanskje ikke typene som stakk oss så mye frem. Skulle vi ha satset hundre prosent måtte vi ha flyttet til Oslo. Og det passet dårlig. Camilla ble født på den tida også, forklarer trebarnsfaren og musikeren, bosatt på Kronstad.

– Kjetil hadde fortjent et større publikum. Hans pop-perler står ikke tilbake for det mange internasjonale popstjerner har skapt. Han lager ofte vâre, genuine, up-tempo ballader, som treffer en melankolsk nerve, der den hese stemmen understreker intensiteten i budskapet, sier Rolf Edmund Lund, musikkanmelder gjennom tre tiår og redaktør i Mediehuset Altaposten.

Tvers gjennom hyggelig

Han beskriver Linnes som «lim for musikkmiljøet i nord».

– Ikke bare som musiker, lydmann, og trollmann i studio, men også i kraft av sin personlighet og evne til å skape finstemt kjemi med omgivelsene. Det skader ikke å være en tvers gjennom hyggelig fyr når man skal utrette ting, sier Lund, som har kjent Kjetil siden tenårene.

– Jeg kan ikke huske at han har skapt snev av dårlige vibber rundt seg. Hans kjærlighet til musikken er drivkraften, der det melodiøse popgenet styrer det meste. Det gjør at han for eksempel ikke skjønner at The Kinks er et bedre band enn The Beatles, erter Lund, som selv er kjent som en real musikknerd.

– Min venn og min helt

Bjørn Conrad Berg har heller ikke håndbrekket på i omtalen av sin venn.

– Kjetil har alltid vært tro mot drømmene sine, gått foran og vist vei for oss andre som har vært så heldig å ha ham som bandkollega og venn. Helt fra barndommens lek med fotball og musikk, og fram til i dag har vært en fantastisk reise, sier han. I bandene Teenage, Deadline, Cinematic World, Three Men og The Norwegian Beatles var Kjetil grunnlegger og «musikalsk leder».

– Da han gikk solo i 2010, så var det et naturlig steg i riktig retning. Siden har han hatt fire soloutgivelser med gode kritikker og fantastisk mottakelse, blant en stadig økende fanskare. Samarbeid med The Hooters og Broken Home, sier bare litt om hvilke musikalske kvaliteter Kjetil har, konstaterer Bjørn Conrad, og føyer til:

– Men den aller største kvaliteten hans er fortsatt den personen han er. Han er lojal og tillitsfull mot de nærmeste. Han arbeider alltid målrettet med musikk og er et menneske som våger å ha store drømmer. Han er både min venn og min helt.

Spilleglede

Kona trekker frem spillegleden. Uavhengig av om scenen er i London eller på julebord i Rafsbotn.

– Det er noe vi merker når vi er med på konserter. Den spillegleden de har etter alle disse årene, både han og Bjørn Conrad, Kai Henning og de andre guttene. Det smitter over på publikum, sier Guri, som forøvrig er mannens argeste kritiker når nye ting klekkes ut nede i «bomberommet».

– Guri har en mer rocka musikksmak og hun kan eksempelvis komme med kommentarer som at: «Det der var kanskje litt snilt». Vi må huske på at da hun kjørte ungene til barnehagen, var det med Iron Maiden og Led Zeppelin på full guffe, ler Kjetil.

Interiør-gen

I yttergangen, under en innrammet, Gerrard-drakt, står en benk full av interiørblader og vitner om at det ikke er bare musikk som opptar paret. Etter at barna kom har det blitt mindre tid til å justere hjemmet, men fortsatt klinker de til. Noe det berømte lysthuset i hagen er et bevis på. Inne har Kjetil komponert fliser i gulvene, malt vegger, laget glasstak over stjernehimmelen i stua og malt sin egen kunst, som sammen med barnas malerier pryder veggene, hvor det selvsagt også henger en drøss med kule bilder av ulike popstjerner.

I kjelleren har han bygget opp sitt eget studio, med støtte fra Innovasjon Norge. Før han fikk seg en «ordentlig» jobb i kultursalen, levde musikeren av det han fikk inn på spillejobber, egne produksjoner og ikke minst ved å leie ut lydstudioet til mer eller mindre seriøse musikere.

– Det har blitt spilt inn mye rart nede i kjelleren her ja, humrer ekteparet.

– Ble du mindre kreativ da du fikk fast jobb?

– Nei, tvert imot faktisk. Nå er alt jeg gjør lystbetont og basert på mine egne ting. Med fast inntekt kunne jeg kutte ut oppdragene for andre, sier Kjetil, som produserer absolutt mest og best om natta.

– En låt kan komme spontant. Jeg kan gå ned i kjelleren klokka seks på ettermiddagen og før jeg vet ordet av det er klokka seks på morgenen, sier han.

– Når han holder på å ferdigstille en ny låt eller en plate, så er det ingen vits å prøve å snakke med han. Da er han fullstendig i sin egen verden, fastslår kona.

Kjetil har planer om å drive med musikk til han ligger seks fot under.

– Ja, hvorfor ikke. Se på Stones og de gutta der, sier han og smiler lurt.