Etter å ha gått i lang tid med plager, tunge tanker og langvarige perioder der alt var mørkt og tungt, skjønte tenåringsjenta «Ida» at noe var galt. Angsten tok en stadig større plass i livet hennes, før den til slutt tok helt over.

Sammen med sin mor tok jenta den tunge avgjørelsen om å søke hjelp fra psykiatrien. Fastlegen ble kontaktet og time bestilt. Først drøye to måneder senere slapp hun inn til fastlegen. Her ble det avgjort at hun trengte hjelp hos psykolog. Fastlegen sendte avgårde henvisning.

– Vi fikk en dato å forholde oss til – innen denne datoen skulle hun i henhold til lovverket ha hjelp fra det offentlige. Vi ventet og vi ventet, og hun ble bare verre. Men vi hørte ingenting. Fristen gikk ut – uten at vi hørte noe. Da hjelpen ikke kom smalt det for henne, hun gikk rett i bakken, forteller mora til «Ida».

Mora kontaktet Helseøkonomiforvaltningen (Helfo).

– Jeg spurte, hva gjør jeg nå? Dette er noe av det kjæreste jeg har, og jeg kunne bare se på at hun gikk nedenom og hjem. Jeg var dypt fortvilet, men heldigvis stilte Helfo opp og ga oss den hjelpa vi trengte.

Ble fristbruddpasientI og med at Finnmarkssykehuset ikke klarte å levere tilbudet de i henhold til lovverket var pliktig å gi, ble nemlig «Ida» regnet som en fristbruddpasient. Hun fikk tilbudet hun hadde krav på gjennom Helfo.

– Det gikk veldig fort etter dette. Noen dager etter at vi kontaktet Helfo fikk «Ida» sin første time hos Psykia, forteller moren.

Stablet på beina igjenDet tok lang tid og mange behandlingstimer før hun begynte å åpne seg og stole på behandlerne. Sakte men sikkert klarte likevel behandlerne å stable «Ida» på beina.

Men angsten var der fortsatt.

– Etter hvert havnet hun inn under NAV, og skulle starte jobben med å komme seg ut i samfunnet igjen. NAV presset på og ville at hun skulle skynde seg ut i arbeid, mens behandlerne på Psykia forsøkte å holde henne igjen. Dessverre hørte hun på NAV, og det endte med at hun gikk på en ny smell, forklarer moren.

Umiddelbar responsMen denne gangen var «sikkerhetsnettet» på plass. En SMS ble sendt til Psykia, like etter ble «Ida» oppringt av sin behandler. De snakket sammen, og satte opp en time like etter.

Arbeidet med å få henne på beina igjen startet umiddelbart.

– Å ha dem der, som ei livbøye, var utrolig viktig for henne. Det er slik den offentlige psykiatrien skulle fungert, at du hadde mulighet til å ringe noen du stoler på og få hjelp umiddelbart. I stedet opplever pasientene at det tar altfor lang tid før det offentlige stiller opp. Når det smeller, så trenger du hjelp der og da, ikke fire måneder etterpå, sier mora.

– Det at jeg kom inn som pasient hos Psykia er noe av det beste som har hendt meg, sier «Ida».

Viktig livbøyeBåde «Ida» og mora reagerte derfor kraftig på forsøkene på å «tilbakeføre» Psykia-pasientene til Finnmarkssykehuset.

– Greit, det kan hende ting er blitt bedre hos Finnmarkssykehuset siden min datter ble syk. Men Psykia er blitt et utrolig viktig sikkerhetsnett for henne. Akkurat nå er hun bra, og hun stadig blir bedre, derfor trenger hun heller ikke behandlinger. Men å ha Psykia i bakhånd, som en livbøye hvis noe går galt, det er utrolig trygt og godt for henne.

«Ida» bekrefter dette:

– Jeg har tidligere gått rett på trynet. Og da var Psykia der for meg. Det er de som har fått meg i gang igjen, det er de som har hjulpet meg opp. Jeg har et liv nå! De har pushet på overfor NAV, de har stilt opp når jeg trengte det, uansett tidspunkt på døgnet. Jeg kan ikke forestille meg at det offentlig ville gjort dette, sier hun.

– Brydde seg ikkeDiskusjonene rundt millionkostnadene for Psykias 31 fristbruddpasienter mener både «Ida» og moren er helt unødvendige.

– Sannheten er at Finnmarkssykehuset ikke brydde seg om min datter og de øvrige 30 pasientene – som faktisk tilsvarer en hel skoleklasse – før de begynte å få regninger fra Psykia. Hadde de brydd seg, hadde de gjort jobben sin og prioritert psykiatrien som de skulle gjort, så ville ikke denne situasjonen oppstått.

– I stedet for å snakke om å tilbakeføre pasienter burde diskusjonen gått rundt hvordan man unngår at dette hender igjen, sier mora.

På bedringens veiStåa i dag er ifølge både «Ida» og mora bedre enn på mange, mange år.

– Her i forrige uke sa hun noe jeg bet meg veldig merke i. Hun sa «Mamma, om det er slik vanlige folk har det, ja da er det jo ikke så verst å leve likevel». Det er første gang på mange år jeg har hørt henne si noe så positivt.

Ved siden av henne smiler «Ida» med blanke øyne:

– Men det er jo fordi jeg tør å tenke framover. Jeg har begynt å innse at det finnes noe å se fram til. Dagene er ikke bare svarte lengre.