Fotografiet av tre år gamle Aylan Kurdi fra Syria rørte en hel verden. Det var med på å vekke internasjonal oppsikt rundt syriske flyktninger, som tok seg til Europa via sjøveien. Øien forteller at det som skjedde i september 2015, gjorde sterke inntrykk på henne.

– Bildene av den døde gutten på stranda vekket følelsen. Jeg måtte bare gjøre noe for å hjelpe. Det var nok en av hovedgrunnen til at jeg dro første gang, sier hun.

Med dette i bakhodet, reiste Øien til den greske øya Lesvos i to uker i månedsskiftet november/desember, som frivillig gjennom organisasjonen Dråpen i havet.

Frivillig med mange roller

– Hva var din rolle mens du var der?

– Jeg var fysisk tilstede og tok imot de som kom mot land. Hjalp kvinner, menn og barn opp fra båter og ga dem tørre klær, vann og mat. Vi bar babyer opp fra gummibåter som var fulle av vann. Det var altså så mye fortvilelse; Skader, sykdom, redde og hypotermiske mennesker i sjokk.

Møtet med død og håpløshet satte dermed hennes egen psyke på prøve.

– På øyene flyter det flere ganger i uken døde kropper inn på strendene.  Man må takle mennesker som kanskje faller om. Det skjer altså så mye trasig, så det er klart man sitter igjen med veldig mange sterke inntrykk, forteller Øien.

– Men samtidig så har jeg aldri, aldri fått så mange kyss og klemmer fra mennesker før. Det var verdt bare det, fordi de er så takknemlige når de får hjelp, legger hun til.

Samtidig hadde hun mange andre, viktige oppgaver og forteller:

– Vi drev også med søppelplukking. Det er utrolig viktig for lokalmiljøet, og for en øy som lever av turisme. Vi samlet sammen tusenvis av redningsvester og plukket tonnevis med søppel.

Følelsesladet

Men det at Øien er tilbake i Norge, betyr ikke at hun har lagt alt bak seg. Mange følelser kommer til overflaten når hun ivrig forteller om turen.

– Hvordan tenker du på det her i ettertid?

– Det er litt uvirkelig. Kort etter oppholdet bestemte jeg meg ganske kjapt for at jeg skulle reise tilbake. Det var en veldig takknemlig jobb, samtidig som den var forferdelig grusomt. Så man er klar på at en får virkeligheten i ansiktet når man kommer ned igjen.

– For det er et bra opplegg. Og nå kjenner jeg øya og flere folk der nede, fra hele Europa og ellers i verden, så det er også en trygghet. Når jeg først skal være der så lenge som fire uker, kan jeg bidra på flere områder, sier hun.

Hun forteller at denne gangen ønsker hun å bidra i flyktningeleirene på Lesvos.

– Der er det dårlige forhold og i perioder kan flere tusen mennesker samle seg. Spesielt om fergene til Athen, som transporterer flyktningene videre, ikke går.

Startet innsamling

Alle som jobber under Dråpen i havet reiser for egen maskin. Det betyr at de frivillige selv dekker alle kostnader til reise og opphold. For å klare dette er Øien avhengig av både familie og donasjoner.

– Jeg har en fantastisk mann som støtter meg og hjelper økonomisk for å få det her til, men jeg la også ut en melding på Facebook.

Her skrev hun:

«For deg som vil bidra med noen kr. til arbeidet der nede så koster f.eks. 30 flasker vann rundt 100 kr. På 1 båt går det mellom 30 og 60 flasker. Innkjøp av en pose kjærlighet på pinne koster ca. 100 kr. 10 bamser koster ca. 200 kr. Dette bruker vi til redde og kalde barn, en liten trøst for å få tillit til å hjelpe. Når det ikke er nok sokker, luer og votter på lager så kjøpes det inn.»

– Hvordan har responsen vært?

– Man blir jo litt rørt når folk som jeg ikke kjenner henvender seg til meg. Kun på Facebook er det mange som spør hvor og hvordan de kan bidra. Det viser at folk bryr seg. Men jeg merker samtidig at folk er litt «mett» på flyktningproblematikken som er og har vært, forklarer hun, før hun legger til:

– Det har kommet «oppstøt» på Facebook i form av kommentarer, men man kan ikke ta seg nær av det. Jeg forstår at det er en betent debatt, men i mine øyne reiser jeg ned først å fremst for å hjelpe mennesker i nød.

– Og familien, hvordan reagerer de?

– De var veldig skeptiske første gang. De var rett og slett redde for at det skulle bli for tøft for meg, men det er klart at de støtter meg 100 prosent, sier hun.

Alle kan bidra

Øien håper at dersom noen sitter med tanker eller spørsmål, tar kontakt med Dråpen i havet, eller direkte til henne.

– Ring, så kan de få informasjon og høre hva arbeidet består av. Organisasjonen er veldig flott. Arbeidet er godt organisert med vaktplaner, samarbeid og debrifing etter vakter, hvis man har opplevd noe forferdelig – for det er tøft, det er helt klart ikke alle som kan det.

Skulle noen uansett være i tvil, mener Øien at det finnes det andre måter å delta på:

– Alle kan bidra med noe. Enten gjennom innsamlinger, reise selv, eller rett og slett det å hjelpe til på lokale flyktningmottak som frivillig – kun her sitter det mange frustrerte som bare venter og som ikke kommer i aktivitet, avslutter hun.