– Jeg var helt ferdig og hadde så lite krefter igjen, at når jeg for tredje gang ble dratt ned i virvelstrømmen, så fryktet jeg det verste, sier 22-åringen til Altaposten, dagen etter at han ble utskrevet fra UNN.
Etterforsker kanovelt
Ung, men erfaren
Det er 13 dager siden den dramatiske kanovelten i Nedre Sierra i Altaelva, der Vebjørn jobber som elvevakt for femte året på rad. Til tross for sin unge alder regnes Hillestad Lund som en dyktig og erfaren elvefisker og padler, noe som også har gitt han stor tillit hos Alta laksefiskeri- og interessentskap (ALI). ALI har måttet tåle kritikk i etterkant av hendelsen, der Vebjørn og en kvinnelig elvevakt dro ut i kano, med en vannstand på rundt fire fot, eller 280 kubikk. Både Arbeidstilsynet og politiet etterforsker nå om det er noe kritikkverdig i ALIs vurderinger.
Ikke strammet vesten
Vebjørn Hillestad Lund er glad i både Altaelva og ALI, hvor han også er interessent. Det siste han vil er å ramme arbeidsgiveren sin, og han understreker at han selv var med på å ta avgjørelsen om å benytte kano på den høye vannføringen. Det han imidlertid angrer på i etterpåklokskapens lys, er at han ikke hadde satt på seg redningsvesten ordentlig.
– Det vil si, jeg hadde ikke strammet snora som går under skrittet hardt nok til. Dermed måtte jeg bruke mye energi på å passe på at vesten ikke skled over hodet på meg hver gang jeg ble dratt ned i dypet, sier Vebjørn, som likevel har erfart hvor viktig vesten er.
– Hadde jeg ikke hatt vest, så hadde jeg ikke klart å komme meg opp igjen.
Kanoen forsvinner
Det var på formiddagen lørdag 24. juni at Vebjørn og hans unge kollega startet fra Gønges med mål om å padle helt ned til Altabrua. Når de kommer til Nedre Sierra blir de overrasket over hvor sterk virvelstrømmen er, men da er det for sent å snu. Den kvinnelige vakta kommer seg til land, mens kanoen forsvinner rett ned i dypet.
– Ikke lenge etterpå forsvinner jeg også. Det var som å bli skylt ned, beskriver Vebjørn.
Mens han ligger nede i virvelen og slåss mot de iskalde vannmassene, som ligger på syv-åtte grader, blir han kastet opp av en bølge som sender han i ytterkanten av virvelstrømmen.
– Jeg kjemper for ikke å bli dratt inn mot midten igjen, men strømmene drar meg ned igjen, sier Vebjørn, som enda en gang klarer å overvinne den sterke malstrømmen og kommer seg til overflata
Kom under virvelen?
Når han for tredje gang blir sugd ned i det iskalde og mørke dypet begynner den unge mannen å se mørkt på det hele.
– Før jeg blir dratt ned siste gangen er jeg helt ferdig og jeg tenker at «nå må jeg trekke pusten dypt». Denne gangen blir jeg dratt enda lenger ned. Mens jeg ligger der nede og ser opp mot lyset, kjenner jeg at en ny strøm drar i meg – og plutselig er jeg på vei nedover elva. Min teori er at jeg var så langt ned mot bunnen, at jeg kom meg ut av virvelen, sier Vebjørn, som nå var så utmattet at han følte at hans siste time var kommet.
– Jeg husker at jeg tenkte «var dette alt», sier Vebjørn.
– Altså du følte at du ikke klarte mer, men kom til å dø?
– Ja, på en måte følte jeg det, samtidig tenkte jeg at det ikke kunne være slik.
Kjente bunnen
Nedkjølt, med lungene fulle av vann og fullstendig utkjørt begynte Vebjørn å flyte nedover elva.
– Jeg var helt ferdig og lå bare på ryggen og prøvde å holde hodet over vannet. Det var ekkelt i de partiene der det var småstryk og mye vannbobler. Ansiktet mitt var bare noen centimeter unna overflaten og jeg svelgte mye vann. Jeg kjente også flere ganger at jeg var nede i bunnen med føttene, men det var så mye fart i vannet at det var umulig å komme seg i land, sier Vebjørn, som følte seg tom gang på gang, men som likevel klarte å hente frem nye krefter.
– Dette blir tøft
Til slutt begynner likevel energien å ta slutt og Vebjørn begynner å bli kald. Han har nå seilt snart to kilometer og vært tjue minutter ute i det iskalde flomvannet. Han nærmer seg det lille stryket ned til Sorrisniva på østsiden, som han vet er litt stridt på denne vannstanden.
– På det tidspunktet var jeg så nedkjølt at jeg nesten ikke klarte å bevege meg og da tenkte jeg at «dette blir det tøft å komme levende gjennom».
Reddet i tolvte time
På dette tidspunktet har elvevakta som var sammen med Vebjørn, fått varslet ALI-ledelsen som har satt folk på vannet for å lete etter Vebjørn. Nede fra Sorrisniva har to erfarne elvekjennere, Svein Lyon Holten og Leif Reidar Johansen, stupt i elvebåten og kjører oppover på jakt etter den unge elvevakta. Sjelden har lyden av motordur vært så kjærkommen for unge Hillestad Lund.
– Det var en stor lettelse da jeg hørte lyden av en båtmotor. Det ga meg de kreftene jeg trengte. Hadde jeg kommet inn i strykene, tror jeg ikke jeg ville overlevd, medgir 22-åringen.
Rørt pappa
Pappa Pål Einar Lund sitter og hører på mens sønnen snakker med lokalavisa. Selv om han har hørt historien flere ganger før, blir han likevel rørt når han tenker over hvor nære han har vært på å miste sønnen.
– Ja, dess mer man hører av detaljene, dess mer skjønner man alvoret og hvor nære det har vært på å gå riktig galt, sier Lund, som mener at ikke bare den fysiske formen til sønnen har spilt på hans side.
– Jeg tror den mentale biten har vært minst like viktig og her som i golfen (Vebjørn er nordnorsk mester i golf) har han vist at han har en utrolig psyke.
Kledd naken
Da Vebjørn ble tatt ombord i elvebåten i Detsika ble han kjørt inn til kanten ved storsteinen, hvor Holten og Johansen kledde av han alle de våte klærne og fikk tullet han inn i noe tørt, før de kjørte han ned til Sorrisniva hvor ambulansen ventet. Vebjørn ble fraktet med ambulansefly til Hammerfest, for deretter å bli fraktet til UNN i Tromsø etter en akutt nyresvikt. Nå viser blodprøvene at nyrene er begynt å fungere normalt igjen, men helt sikker på at han ikke får varige mèn, kan han fortsatt ikke være.
Mor ved sykesenga
Mamma Hege Hillestad har fulgt sønnen hele veien siden han ble berget i land på Sorrisniva lørdag for snart to uker siden.
– Jeg har sittet på sykesenga hans hele tida. Han har vært så syk. To ganger var det svært kritisk, som da han fikk akutt nyresvikt i Hammerfest. Det føltes som om vi skulle miste han for andre gang, sier Hillestad, og legger til:
– I dag er jeg bare så glad for å se han hjemme i sofaen. At han smiler og prater.
Tilbake på jobb
Hardhausen selv har ingen planer om å bli liggende hjemme på sofaen resten av sommeren.
– Jeg skal tilbake på jobb på mandag. Men siden jeg blir litt fort sliten og er ganske kvalm, har jeg fått litt lettere oppgaver. Jeg er veldig takknemlig for at Tor Erland (ALI-sjefen) har ordnet det slik. Nå gleder jeg meg også til å fiske igjen. Det kribler skikkelig i fingrene, sier Vebjørn, som ikke har mindre enn åtte fiskedøgn i elva og se frem til. Ett av dem i Nedre Sierra.
– Der skal jeg ta storlaksen. Jeg har tross alt vært nede på dypet og sjekket forholdene, gliser han.