Isbreenes retur rammer også lokale turoperatører. Da June Anthonsen Røsbø i 1990 deltok på det første offisielle kompetansegivende brekurset i vårt område, var Langfjordjøkelen et av de viktigste turmålene. I dag har den større og mer robuste Øksfjordjøkelen langt på vei overtatt rollen.

– Jeg vandret og holdt kurs på Langfjordjøkelen i ti år, og hvert år så man breen trekke seg tilbake. Den minket også i tykkelse, men det gikk verst ut over bretungene, sier den erfarne breguiden, som blant mye annet jobber som turguide for Bre og Vandring AS.

Ei flate øverst

Etter at Oddvar Berge sluttet med breguiding fra Nuvsvåg, er det stort sett bare førstnevnte Langfjord-bedrift tilbake i markedet.

June kurset også folk fra Øytun folkehøgskole, en aktør som i dag har flyttet sin bregående aktivitet til Øksfjordjøkelen.

– Jøklene er dramatiske, men blir som regel mer kjedelige når de smelter, sier June. Årsaken er, sier hun, at de brattlendte, oppsprukne og spennende bretungene blir erstattet av nakent fjell, gjerne også grove urer, og breen ender som ei «flate øverst.» Et isplatå med lite sprekker og andre severdige utfordringer.

Platåbreer alle?

– Jeg traff også NVE sine folk på mine vandringer, og de fortalte hvor raskt smeltingen foregikk.

– Om 20 år er nok dessverre våre øvrige breer på linje med Seilandsjøkelen, en platåbre hvor bretungene har dratt seg tilbake. Klart det er en trasig utvikling, sier turguiden.