Mandag klokka fem om morgenen ble Roland Ouendeno (37) vekket av to politibetjenter fra Politiets utlendingsenhet. Mannen fra Guinea skulle ut.

En av de første som ble varslet om utkastelsen var 37-åringens mangeårige venn Olav Gunnar Ballo. Hans foreldre Rolf, som er gått bort, og Åse fikk et tett og nært forhold til mannen fra Guinea, noe som også ble tilfelle for fastlegen og den tidligere SV-toppen.

– Halv seks ble jeg oppringt av Wojciech Egiert i den katolske kirke. Da var politiet der. Jeg fikk Roland på telefonen, han var helt fortvilet. Livredd. Han frykter for sitt eget liv, at det er folk der som skal ta han, og som i verste fall ta livet av han. Det var en tung samtale.

Kjepper i hjulene

Ballo mener Roland er et stjerneeksempel av et menneske vi ikke har råd til å kvitte oss med.

Men så snudde det hele. I 2012 ble Ouendeno fratatt arbeidstillatelsen.

– Myndighetene har gjort sitt beste for å bli kvitt han, de har stukket den ene kjeppen etter den andre i hjulene for hans del. Men han ga ikke opp. Det siste han gjorde var å ta klasse 2 sertifikat, for å kunne jobbe som yrkessjåfør – så han skulle være klar til å gå løs på arbeidslivet umiddelbart dersom han skulle få en permanent oppholds- og arbeidstillatelse.

Olav Gunnar Ballo. Foto: Jarle Mjøen

Han mener eksempelet med Ouendeno sier mye:

– Dette illustrerer baksiden av norsk flyktninge- og asylpolitikk. Alle er vi opptatt av at vi ikke kan ha helt åpne grenser, her er de fleste enige. Men i den grad man ser at folk lykkes i integreringsprosessen, at de klarer å forsørge seg selv, ja til og med at det er behov for dem og den arbeidskraften de utgjør, da fremstår det som helt meningsløst å kaste disse menneskene ut av landet. Hva skal vi i Norge tjene på å sende Roland tilbake til usikkerhet og utrygghet, når han kunne vært en stor ressurs for oss?

– Det er noe hjerterått over dette, som det er vanskelig å sette ord på. For når vi går gjennom hans sak, så ser vi at myndighetene leter med lys og lykte etter «noe» å sende han ut på. Blant annet påstås det at han hadde snakket usant i et intervju, fordi hans forklaring nummer to inneholdt flere detaljer enn den han ga aller første gang. Her tar man ikke hensyn til at han er blitt mye mer stødig på språket.

Engasjement betyr mye

– Slik saken står nå, med Roland på rask vei til sitt opprinnelsesland, er det noe som kan gjøres for å få avgjørelsen om utkastelse reversert?

– Folk i Alta har tidligere slått ring om Roland og engasjert seg i saken. Dette engasjementet har det vist seg, i sak etter sak, at betyr noe. Det finnes alltid utveier når folk engasjerer seg. Nå kan ikke politikerne sette seg ned og bestemme at Roland skal få bli, men det går an å se på ordninger som gjør det mulig for sånne som han å få bli, sier Ballo, og fortsetter:

– Hadde Roland vært en belastet kriminell som lå samfunnet til byrde, der man fant ut at han hadde snakket usant over grunnene for at han skulle få bli, ja da hadde det vært noe helt annet. Jeg finner i alle fall ingenting som tyder på at han snakker usant i sine forklaringer, ei heller at det finnes andre årsaker til å sende han ut. Tvert imot har han en personlighet og et vesen som gjør at alle som kommer i kontakt med han lar seg imponere, sier Ballo, før han avslutter:

– Roland er en som absolutt ikke burde vært sendt ut av Norge, rent objektivt sett. For egen del har han vært som et familiemedlem for oss. Jeg ser på han som en yngre bror. Så for oss er dette helt forferdelig.