Mange vet at Lise Ottem har skrevet turbok, få vet at hun i 1993-1994 gikk på sekretærskole i en liten by i Mexico, hvor hun og vertsmor Dora Rodriguez de Abud knyttet ubrytelige bånd. Lenge har begge drømt om å treffes på Lises hjemmebane Elvebakken i Alta, og endelig klaffet det. Lise hentet Dora og søstrene i Tromsø, og undringene sto i kø.
– For oss føles Alta som verdens ende. Vi trenger ikke dra til Nordkapp, sier søstrene fra Mexico.
– Det er kaldt her, men svært, svært vakkert, sier de, og forteller at det har gått til Orrosfossen og kjørt til Kautokeino, fisket på fjorden, smakt kongekrabbe og rein og norsk tradisjonsmat. Veldig godt, men lite chili, sier søstrene, som minutt for minutt oppdaterer sine familier hjemme. Det sitter flokker av meksikanere og følger med på livet i Alta. Skjer det lite i mer enn 2 minutter, klages det.
Lærte lynfort
Verden var større da Lise var der. Niks internett og mobiltelefon, bare en lokal postmann med hendene fulle av brev til og fra Ottem i Norge og Mexico. Kultursjokket var enormt, det var å våge å tabbe seg ut i ett kjør, og hun var eneste utlending på et sted hvor få snakket engelsk. Hun måtte «lære spansk eller dø.» Hun valgte det første, og snakker den dag i dag språket flytende.
– Det året er mitt viktigste og mest lærerike til nå. Dora hadde barn selv, og jeg følte meg behandlet som dem. Jeg anbefaler andre altaungdommer å gjøre det samme.
Store muligheter
Engelsk kan vi fra før, så våg å velge tøft når du velger utvekslingssted, sier Lise, som reiste gjennom YFU, Youth for understanding. I Alta er AFS mer kjent, og Lise garanterer livslang berikelse til unge som våger.
Ingunn Sipos Eidhamar bodde hos samme familie som Lise, bare 2 år før. Ålesundingen er i dag spansklærer og støtter Lise fullt ut.
– Et så grundig innpass i et fremmed land som det et utvekslingsår kan gi, betyr store muligheter senere i livet. På så mange områder, sier Ingunn, som beskriver Mexico som langt mer enn narkokrig og en støvete mur med fattigfolk på en side og Trump på den andre.
– Et rikt og fantastisk land med vennlige mennesker. Varmt på alle måter, sier hun.
Rart å se
Apropos skumle ting; Lise og Dora og dem var på Lathari, de så unger plaske og leke mens voksne satt på gresset og grillet.
– Ingen passet hele tiden på barna. Det var rart å se, sier Dora og søstrene, som glodde og glodde ut siderutene på turen til Kauto, uten å se knapt en kjeft. De er vant til at det kryr av folk, og at man aldri slipper egne unger av syne.
– Og sykler stående på utsiden av huset? Uten at de blir borte? At det går an, sier de.
Klar for «ny Lise»
Mexico kan være farlig, hvis man er på feil sted til feil tid. Når det er sagt, der Lise bodde var det trygt, folk var snille, og Lise sier hun aldri kjente seg utrygg. Flere ganger har hun vært tilbake, senest i 2014, og Doras gode erfaringer med Ingunn og Lise gjør at døren er åpen.
– Med stor glede. Jeg er snart klar for nye utvekslingsstudenter, og tar gjerne inn en ungdom fra Alta, sier Dora, som snart flytter siste halvdel av sin treukers norgesferie til Ingunn og Ålesund, og Oslo.
Til slutt hadde mor Dora et spørsmål til Altaposten.
– Vi skal lage tradisjonell meksikansk festmat. Vet du hvor man får tak i et grisehode?