Mens Coop Extra på Midtbakken kastet han ut i kulda, får 37 år gamle Petronel Ballau fra Romania både husly, mat og klær hjemme hos Anne Gerd Paulsen i Kaiskuru.

– Selvfølgelig er jeg takknemlig. Det er ikke mange som henne, sier Petronel og smiler.

Det mørke håret som stadig faller ned i øynene er nyvasket og han har tatt på seg rene klær.

– Ja, han måtte «shine» seg litt ekstra når det skulle komme en journalist på besøk, ler husvert Paulsen.

Paulsen er en dame som man med rette kan si ikke tilhører majoriteten av den norske befolkning. For selv om mange har støttet Petronel på Facebook, etter at han ble kastet ut fra Coop extra på Midtbakken fredag for en uke siden, er det en skyhøy terskel derifra, til å åpne sitt hjem for den fattige selgeren.

– Jeg gjør ikke dette bare fordi jeg er snill, det er også fordi jeg alltid har vært fascinert av ukjente kulturer og fordi jeg liker mennesker. Uansett hvor jeg er i verden stopper jeg og snakker med folk. Uavhengig av hvem de er. Jeg synes den ene er like god som den andre, sier Anne Gerd og føyer til:

– Dessuten: Når jeg møter fremmede mennesker kan jeg presentere meg selv som den jeg føler at jeg er. Ikke som den andre folk synes at jeg er.

OGSÅ FOLK: Rumenske Petronel og Cristian har ikke fått utdelt det enkleste livet, men de har likevel godt humør. Foto: Hanne Larsen

Mat fra søpla

Petronel og Cristian har forlatt en lutfattig tilværelse i Romania. I Alta har de overlevd på mat fra søppelcontainere.

– Det er ikke søppel. Det er mat. Selv om det er utgått på dato, så er det helt godt å spise, sier Cristian og Petronel.

– De sier at de har funnet bedre kjøtt i containerne i Norge, enn inne i butikkene i Romania, føyer Anne Gerd til.

Hun lar «guttene» som hun kaller dem, føre samtalen mens hun selv vandrer til og fra strikketøyet sitt i stua og grytene på komfyren. Varmen fra peisen rekker helt inn på kjøkkenet hvor vi sitter. Huset er fullt av bøker, bilder og souvenirer som vitner om Anne Gerds mange reiser. Overalt er det små skåler med nøtter, frukt og sjokolade. Her er det lett å føle seg velkommen.

– Da de bodde i campingvogn i fjor vinter hadde de ikke muligheter å tilberede kjøttet de fant, så det ble mest brød og tørrmat de tok, fortsetter Anne Gerd og legger en bitteliten pakke med nudler på bordet foran oss.

– Dette er hva de har levd på tidligere. Heller ikke nå får jeg dem til å spise mer enn ett måltid om dagen. Men det er mer næringsrikt enn dette, forsikrer hun.

Ikke sigøynere

Cristian (20) kommer i fra Tulcea, en by med i underkant av 100.000 innbyggere øverst i Donaudeltaet i nærheten av Svartehavet, mens Petronel har forlatt Galati, en by i det østlige Romania med omlag 300.000 innbyggere. Begge er tvunget ut av landet av nød og de understreker at de verken er kriminelle eller farlige.

– Vi stjeler ikke og vi gjør ikke noe galt til noen, sier de to som vil presisere at de ikke sigøynere.

– Alle sigøynere er ikke dårlige mennesker, selvfølgelig ikke. Men vi er ikke sigøynere. Vi er rumenere.

Cristians familie bor spredt. Søsteren har måtte overlate sine tre barn på 1, 3 og 6 år til sin mor hjemme i Romania, mens hun selv har reist til England for å jobbe, slik at hun kan forsørge familien.

– Mannen forlot henne, så hun må klare seg selv, sier Cristian og viser oss bilder på Facebook av både søsteren og en video av barna. På skjermen ser vi et lite sjarmtroll med mørke krøller, som skal vise onkel kosedyret sitt og si noen ord.

– Hun kan ikke snakke ordentlig, så hun klarer ikke si det rett, forklarer han leende.

– Det må være tungt for søsteren din å ikke kunne være sammen med sine egne barn?

– Ja, selvfølgelig. Det er tungt for meg også. Jeg savner dem, sier 20-åringen.

Han forteller at faren har bodd to år i Spania tidligere for å skaffe penger, slik at barna fikk ta videregående skole.  Broren jobber på en bensinstasjon. For dette arbeidet tjener han omlag to tusen kroner i måneden. En vanlig husleie er ifølge Cristian på rundt 1500 kroner i Romania.

– Romania er et fattig land preget av korrupsjon. De fattige blir fattigere og de rike blir rikere. På et tidspunkt var vi tre barn og fire voksne i huset vårt som bare har to rom. Det gikk ikke og jeg bestemte meg for å reise ut av landet og prøve å få meg en jobb, sier han.

– De lar deg dø

Cristian snakker flytende engelsk og er den som oversetter samtalen vi har med Petronel. Petronels mor og hans to voksne søstre har flyttte fra Romania og søkt etter bedre levekår i Italia. Men også i Italia er de lutfattige ifølge Petronel. For Petronel tok hans eget liv en u-sving da han skadet seg i en arbeidsulykke i 2005.

– Jeg jobbet som konstruksjonsarbeider på et bygg og falt ned fra tredje til andre etasje og ødela skulderen min. To år senere var jeg i en bilulykke, og da var jeg ferdig. Når du er ute av arbeidslivet i Romania har du ikke noe sikkerhetsnett, sier han.

– Du får ikke penger fra staten?

– Nei, nei, nei. Du er på egenhånd, sier Petronel.

– Kommer du til sykehus i Romania uten penger lar de deg ligge å dø. Du får ingen hjelp om du ikke kan betale deg frem i køen, sier Cristian og legger til:

– I Romania er det den sterkestes rett som gjelder. Og er du så uheldig at du får barn uten eksempelvis armer eller bein, så får du en ekstra byrde. Kanskje kan du som mor få tusen kroner i måneden for å være hjemme å ta deg av barnet ditt. Men du kan ikke jobbe. Så du får et virkelig hardt liv, sier Cristian.

Overrasket over Norge

Både han og Petronel måtte  gni seg i øynene da de kom til Norge og så at det fantes mennesker med Downs syndrom som hadde jobb.

– Det er fullstendig utenkelig i Romania, fastslår de.

Et søk i Store norske leksikon bekrefter at Romania er et fattig land med en av de svakeste økonomiene i EU. I 2011 var bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger 68 000 norske kroner. I Norge er BNP per innbygger på rundt 600.000 kroner til sammenligning. 80 prosent av arbeidsplassene i Romania er innefor privat næringsliv, men vekst i økonomien bremses av omfattende korrupsjon. Landet har rike jordbruksressurser, men produktiviteten er lav og mye jord ligger brakk.

Uønsket av arbeidsgivere

–  Romania er et nydelig land, det er bare så synd at vi har så forferdelige politikere. Da jeg brukte å selge «Folk er folk» kom det noen ganger folk bort til meg å sa «Romania, åh der er det vakkert», forteller Cristian, som har forlatt livet som gateselger etter at Paulsen forbarmet seg over han.

– Det er hardt for kroppen å stå ute i kulda hele dagen, sier Cristian som drømmer om en ordentlig jobb i Norge eller et annet europeisk land.

– Men det er dessverre ikke lett. Når arbeidsgivere hører at man er fra Romania blir det straks et problem. Men bare fordi noen er kriminelle, er vi ikke alle det, sukker han og legger til:

– Så livet for rumenere er hardt innenfor og hardt utenfor.

BRYR SEG: Anne Gerd Paulsen føler at det er givende å bli kjent med andre mennesker. – Den ene er like god som den andre, sier hun. Foto: Hanne Larsen

Traff meg i hjertet

Anne Gerd forteller om en søndag i april da Cristian skulle komme på besøk.

– Jeg kjente litt til han fra før via de andre rumenerne som jeg har en del kontakt med. En søndag hadde jeg invitert han til middag og dro og hentet han i campingvogna han bodde i. Klokka var tre om ettermiddagen og Cristian sa at han nylig hadde stått opp. «Nylig stått opp, hvorfor så sent», måtte jeg spørre. Han svarte han at han hadde vært med onkelen sin og samlet flasker hele natta. Jeg spurte hvor gammel han var. «Jeg ble tjue år i går», svarte han.

– Det traff meg i hjertet. «Har han virkelig feiret tjueårsdagen sin med å samle flasker», tenkte jeg. Da skjønte jeg at her måtte jeg gjøre noe, sier hun.

Etter den dagen har ikke Cristian bodd i campingvogna, men fått eget rom og en varm seng i det store huset til Paulsen. Paulsen er kjent for å slå ring rundt flyktninger og det er ikke få nepalere, afghanere, syrere eller kosovoalbanere som har samlet seg rundt et godt måltid innenfor de koselige tømmerveggene.

– Jeg skjønte raskt at Cristian var en intelligent gutt og at han kan bli hva han vil bare han får litt hjelp. Derfor har jeg ordnet plass til han på norsk-kurset til Alta kommune nede i Tollevika, forklarer Anne Gerd, som er daglig leder i Folkeakademiet Hålogaland. Denne kvelden venter hun på en minibuss med omreisende rumenere, som skal komme å vaske klærne sine hos henne, men av en eller annen grunn ser det ut til at de uteblir.

– Du skjønner at det du gjør er helt unikt?

– Neida, og jeg er som sagt ikke bare snill. Jeg kan bli irritert hvis de som sitter og tigger penger ikke aksepterer det når jeg sier at jeg ikke har penger. Da sier jeg at de må slutte å mase, sier hun.

– Dessuten er det fint å ha noen å bo sammen med. Man må jo ha noen man kan irritere seg litt over, ler hun.

Vitaminer og en varm seng

I fjor vinter bodde Cristian og Petronel ilag i en campingvogn de hadde kjøpt for en billig penge hos sønnen til Anne Gerd. Inntil for to uker siden har Petronel husert alene i campingvogna som har stått i et skogholt ikke langt fra Europris. Nå som vinteren er kommet for fullt har det imidlertid blitt for kaldt. Petronel har nemlig ikke råd til å betale for elektrisitet og oppvarming i vogna. Så da har også han blitt gjenstand for Paulsens usedvanlige raushet.

VAR DEPPA: Anne Gerd forteller at det var en deppa Petronel som kom hjem fra Coop extra fredag 5. november. Foto: Hanne Larsen

Anne Gerd forteller at 37-åringen kaller henne «Madam Anny» og at han virker svært glad for at noen bryr seg om han.

– Nå spiser han godt, tar vitamintilskudd, spesielt viktig er D-vitamin, pusser og skyller tennene, drikker ingefærte istedenfor kaffe, og sover i et varmt værelse hver natt. Nå har han bestemt seg for å takke ja til å bo her hos meg ut vinteren. For 2500 kroner i måneden får han bo her og spise så mye han vil. Men han prøver fortsatt å finne en plass hvor campingvogna kan stå over vinteren. Han er en ensom ulv, i sitt kanskje selvvalgte utenforskap, sier hun. Og legger til at Petronel er svært snill.

– Du ser det på øynene hans, smiler hun.

Deppa etter Coop-hendelsen

Anne Gerd husker godt fredag ettermiddag for en uke siden.

– Petronel var så deppa da han kom hjem. Han hang skikkelig med hodet. Jeg skjønte ikke hvorfor før jeg flere dager etterpå leste i avisa at han var jaget ut av Coop extra på Mitbakken, sier hun.

SELGER: Petronel selger Magasinet Folk er folk gjennom organisasjonen med samme navn. Foto: Hanne Larsen

Petronel forteller selv at han følte seg ille berørt av hendelsen, der han ble jaget ut av butikken etter at han ifølge Coop-sjefen hadde stått i gangen og solgt magasinet «Folk er folk».

– Jeg ble jaget vekk to ganger. Først av sjefen og deretter av en jente som jobbet der. Det var så kaldt så jeg måtte være litt inne. Men da de var så sinte og jaget meg ut ble jeg så redd at jeg kastet meg på sykkelen og dro vekk i full fart, sier han.

– Følte du at de behandlet deg som en hund, slik en kunde opplevde det?

– Jeg følte at de behandlet meg som en kriminell og jeg var redd de skulle ringe politiet, sier Petronel som viser frem skiltet sitt som bekrefter at han er lovlig selger for organisasjonen «Folk er folk» i Norge. Noe som gir han som EU-borger rett til å være i Norge når han selger bladet.

Godteri fra Gunnar

Petronel har noen butikker han liker bedre enn andre. Bunnpris i Bossekop, Rema 1000 på sentrum, Mega på Elvebakken og selvfølgelig Europris, som tydeligvis er i en særstilling.

– En gang fikk han en hel pose med søtsaker. Petronel ble så glad at han ga sjefen Gunnar (Ottesen journ.anm) en bibel og et kort i gave tilbake, forteller Cristian gledesstrålende.

– I Norge koser vi oss gjerne med biff og rødvin når vi skal ha det litt ekstra godt. Hva gjør dere når dere skal kose dere og særlig du Petronel, som har bodd i campingvogn inntil nylig?

– Jeg tar meg en tur på sykkelen, kanskje til Statoil der det er wifi-tilgang. Eller jeg tar meg en tur på fjellet. Om sommeren liker jeg å fiske, sier Petronel.

– Ellers lytter vi til musikk, går på internett hvis vi har mulighet eller snakker og ler. Det liker vi veldig  godt, sier Cristian og ler.

– De prater og prater og Cristian er skikkelig slagferdig. Når Petronel hadde vært omtalt i avisa kom Cristian hjem og hoiet «Petronel is a celebrity, Petronel is a celebrity», sier Anne Gerd og skratter.

Hun legger noe mer alvorlig til:

– Det de veldig gjerne ønsker er å trene vekter. Men det er rett og slett for dyrt, fastslår hun.

– De jobber jo med ved her hos meg, men det blir nå ikke det samme.

Det lakker mot jul. På nytt skal nordmenn fylle sine allerede velfylte kjøleskap med ribbe, pinnekjøtt, frukt og godteri. Leker og dyre sportsartikler for millioner skal inn i smekkfulle barnerom.  For Petronel og de andre gateselgerne er det også en god tid.

– Jula er den beste tida, gliser de. Da er folk gavmilde.

Cristian husker at han før jul i fjor fikk 400 kroner fra en mann i Nordreisa, som skulle kjøpe magasinet som koster 100 kroner. – Da jeg skulle gi han vekslepengene tilbake brukte jeg litt lang tid på å telle opp. Da sa han plutselig. «Ta bare alt». Jeg ble så glad. Jeg smilte hele resten av dagen, sier 20-åringen, som anslår at et gjennomsnittlig salg per dag ligger på 5-6 magasin. Ettersom de får 50 kroner for hvert magasin de selger, gir dette en dagslønn på 250-300 kroner i snitt.

– Men noen dager kan man stå i åtte timer uten å ha solgt et eneste blad. Da kan man bli sliten, sint og lei, innrømmer han.

– Drømmer dere om å gifte dere og stifte familie?

– Selvfølgelig, sier Cristian.

– Hva er din drøm Petronel?

– Det er å vinne i lotto, fleiper Anne Gerd, mens Petronel bryter ut i latter og gir henne en «high-five».

– Min drøm er bare å få være en god mann, sier han.

– Føler dere at livet er urettferdig?

Cristian og Petronel ser på hverandre og svarer samstemt.

– Ja. Vi føler at vi ikke er født på det rette stedet. Men det er gode øyeblikk og det dårlige. Og vi må bare gjøre det beste ut av livet.