Under næringslivskonferansens andre dag på Scandic i Alta kom Malin Arntsen inn og tok publikum med storm. Med en vanvittig humor og fortellerteft malte 45-åringen fra den bittelille øya Rødøy i Nordland et bilde av oppveksten fra stedet med 150 innbyggere.

– Det var ingenting der. Eller det var tre ting: sykehjemmet, kirka og kirkegården. Vet dokker kor mange sitteplassa det va i kirka? 600! For et potensial dem må ha sett, sa Arntsen til braklatter fra salen. Og nettopp potensial var Arntsens røde tråd gjennom hele foredraget. Om hvordan vikarlæreren sørfra kom til øya da Malin gikk i 9.klasse og forbauset oppdaget at jentungen verken kunne lese eller skrive. Tegne og lage mat var hun derimot god til.

– Det visste seg at jeg var dyslektiker, og ergo ga læreren meg to valg i livet. "Åj, har jeg to valg tenkte jeg". Jeg visste jo at jeg ville bli advokat. Det så så stilig ut på TV med Lov og rett i LA. Neida, han mente jeg kunne bli fisker eller begynne på sykehjemmet i bygda, fortalte Malin, som ikke hadde lyst til noen av delene og heller søkte seg på skole i Bodø. Hvor hun kom inn etter at hun selv hadde forfalsket vitnemålet.

– Så da reiste ho lille Malin til Bodø. Og der hadde dem alt. Jeg beynte på dansekurs, trekkspillkurs, gitarkurs, språkkurs, ja you name it. For jeg tenkte at det her kunne jeg ta med meg hjem til Rødøy og starte med der, sa Arntsen, som vel hjemme hang opp plakater der hun inviterte til nybegynnerkurs og videregående kurs i alt hun hadde lært.

– Og på et lite sted hvor man ikke har noe, der kommer folk på alt, sa Malin, som var blottet for beskjedenhet i forhold til kursavgiftene, som var på mange hunder kroner for nybegynnerkurs, og enda mer for videregående kurs.

Øl og poker på sykehjemmet

Hun fortalte hvordan hun fikk jobb på Rødøy sykehjem og hvordan hun deretter fikk sjokk over å se de stusslige forholdene som hun ville gjøre noe med. Dermed ble det pokerkvelder med øl, spa og alkohol til middagene.

– Beboerne ble bare friskere og frisksre. Ja, noen måtte til og flytte hjem, sa Arntsen humoristisk. Når sjefen kom tilbake fra ferie, ble Malin avskjedighet, fordi hun var for "kreativ og aktiv i tjenesten". Hun gikk til sak mot kommunen og vant. Tilbake på jobb var alt ved det gamle, slik det var før Malin startet, og hun sluttet.

POTENSIAL: I denne rønna var det at Malin Artnsen så potensiale. I dag er Klokkergården en turistmagnet med besøkende fra hele verden. Foto: Hanne Larsen

Nå hadde hun fått seg jobb i Trondheim og på Ha det-runden rundt på den lille øya med to kilometer vei, gikk hun forbi det gamle internatet, eller Klokkergården, som den kalles. Her stoppet hun opp og betraktet bygget med nysgjerrighet. Vinduene var falt ut, malingen slitt ned og innvendig var det møkk og høy, ettersom huset hadde vært brukt som fjøs de siste årene. Og plutselig så Malin for seg vakre gulv, blondegardiner i vinduene og menensker som koste seg med god mat og drikke. Med de 60.000 hun hadde fått i oppreisning av kommunen etter avskjedigelsen kjøpte hun det falleferdige bygget.

– Hotell på Rødøy med 150 innbyggere. For en idè. Jeg dro hjem og hentet foreldrene mine som ristet på hodet. Også begynte jeg å spa møkk. Etterhvert kom foreldrene mine, som skjønte at jeg mente alvor, og hjalp meg.

Kvinnelist

Blakk som en kirkerotte kom hun på at det var noe som het Innovasjon Norge og søknad på en halv side med bilder av gården som trengte nye vindu ble sendt. Det ble mange avslag før Malin måtte bruke sin kvinnelist. På høye hæler, i kort skjørt og med fremskutte pupper dro hun til Bodø og Innovasjon Norges kontor. Etter flere timers innsats med snakketøyet og sine kvinnelige attributter kom hun ut med full pott.

Men så trengte gården nye gulv og nye penger måtte hentes inn. Samme prosess med banken. Ingen penger med skriftlig søknad. Da var det på med hælene, skjørtet og jakka med utrigning før banksjefen skulle overtales ved personlig oppmøte.

– Da var det på nytt å legge ut om hvor fantastisk turistsatsinga skulle bli og hvordan franskmenn skulle bli flydd inn til Rødøy. Gudene må vite hvor de skulle lande. Jeg tror aldri jeg har løyet så mye før. Ja, jeg løy så mye at jeg begynte å tro på det sjøl, sa Arntsen, mens salen holdt på å kveles av latter.

Dermed hadde den ustoppelige damen det hun trengte for å åpne dørene.

– Men etter to dager var lokalbefolkningen blakk.

PRAKTBYGG: Klokkergården etter renovering. Stedet blir jevnlig besøkt av blant andre Dronning Sonja. Foto: Privat

Turistmekka

Men da startet Malin og markedsføre seg opp mot fiskere og uføretrygdede ute på de andre øyene. Og snart la den ene båten etter den andre til kai for å spise på den koselige restauranten i havgapet.

– Jeg ante ikke at det var så mange uføretrygdede her ute, sa Arntsen og viste bilder av en fullpakket båtkai rett utenfor restauranten hennes.

I dag 19 år senere er den lille øya et turistmekka med hele åtte reiselivsbedrifter og seks kafeer. Dronning Sonja besøker øya og Klokkergården jevnlig. Det tilbys ulike aktiviteter knyttet til sjøen, øya har sin egen park, kunst og kultur står sentralt og det er en egen eventyrskog her. Og som den naturligste ting i verden har de jammen laget Norges første bamsehus på øya, en utstilling og et aktivitetshus der omlag 1500 bamser har hovedrollene.

– Vi har 20.000 besøkende i sesongen, slo Malin stolt fast under konferansen.

Fiskeolje i ansiktet

Puh. Og som om ikke dette var nok har Malin ved hjelp av sin egen nysgjerrighet og unike evne til å snakke med folk startet sin egen hudpleieserie, med råvarer fra Rødøy. Det begynte med at en russer sa at hun hadde så fin hud, og lurte på hvilken hudpleieserie hun brukte.

– Hudpleieserie? Vi har èn butikk og der selger dem Spenol, sa jeg til ho.

Likefullt var en tanke vekket hos den kreative nordlendingen, som dro hjem og smurte fiskeolje i ansiktet.

– Jeg stinket fisk i 14 dager etterpå. Men så ble ansiktet sånn her, sa Malin og dro ansiktshuden bakover til den var helt glatt.

For å gjøre nok en ellevill historie kort så klarte Malin fra Helgelandskysten å knytte kontakter med Hollywood og i dag selges hudpleieserien Malinè over hele verden.

– Netthandel er fantastisk. Tenk at her kan jeg sitte på den her lille skitplassen og selge til hele verden, sa Arntsen engasjert.

Alle burde hørt på

Hun mente at alle har et potensial og at det er om å gjøre å prate seg sjøl god. Om så ved hjelp av speilet hjemme.

– Det du forteller hjernen tror den på, sa multigründeren, som ikke minst påpekte viktigheten av å omgås mennesker som gir deg energi, i stedet for det motsatte. Og:

– Lykken ligger der. Du må bare komme i rett posisjon.

Etter foredraget fikk Malin stormende appluas og mange håndtrykk.

– Dere har et vanvittig stort potensial i Finnmark, og det er bare dere som kan bestemme hvordan fremtiden skal bli, sa Malin.

En av dem som lot seg inspirere var Anja Graven fra Graveniid. Den tøffe gründeren har sjøl gjort suksess ved hjelp av ståpåvilje og kreativitet. Til Altaposten sa Anja dette etter energiutladningen fra scenen:

– Jeg synes det her var vanvittig inspirerende og jeg tenker at alle her i nord skulle ha hørt henne. Vi må se potensialet vi har her, det unike. Ikke prøve å etterligne dem i byene, eller dem sørpå, men heller være stolt av det og dem vi er og å se potensialet i det. Både når det gjelder det samiske og det nordnorske.