Peter de Jong er oppgitt etter å ha fått kjenne på kroppen hvordan helsevesenet er lagt opp for han og andre finnmarkinger som er bosatt et stykke unna sykehus. Han hadde et mindre uhell for to uker siden, og trodde først lillefingeren var forstuet.

Da verkingen ikke tok slutt, tok han turen til fastlegen. Her fant fastlegen ut at det trolig var snakk om brudd. De Jong kom seg til røntgen i Alta, og bildene her viste at joda – han hadde et brudd i lillefingeren.

Men å fikse det vesle bruddet skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. De Jong har i et innlegg adressert til helseminister Bent Høie tatt for seg den omfattende reisevirksomheten, ventingen og kostnadene som skulle til (les hele innlegget hans nederst i denne artikkelen).

Til Altaposten forklarer han at han har fått kjenne på følelsen av maktesløshet:

– Det ble så mye fram og tilbake at jeg følte meg skikkelig maktesløs som pasient. Vet ikke om dette kommer godt nok fram i innlegget, men jeg må bare understreke at det er veldig frustrerende å ikke få hjelp - og å måtte bruke så mye tid, penger og energi på noe så lite som en lillefinger, sier de Jong.

Bruddet i lillefingeren har så langt ført til fire turer over Sennalandet, et utall røntgenbilder, flere undersøkelser og det har blitt gjort forsøk på å spjelke bruddet ved hjelp av skinner.

Nå venter minst en tur til Tromsø.

– Jeg er fortsatt ikke operert, men sitter her og venter, med en finger som er mye vondere nå enn da det hele startet. Det siste jeg hørte fra UNN i Tromsø var at de venter på papirene fra Hammerfest. Så jeg vet ikke hva som skjer nå.

– Og oppi det hele må jeg minne på at jeg bare har en brukket lillefinger. Jeg tenker med gru på hvordan dette hadde vært om jeg hadde hatt hjertefeil, sier de Jong.

Ønsker ikke å kommentere saken

Finnmarkssykehuset har fått tilsendt saken og leserbrevet under, for å kunne gi et tilsvar. Dette har de takket nei til:

– Vi har ikke lov til å uttale oss om denne enkeltsaken, og brevet er stilet til helseministeren og gjelder i stor grad politiske valg om sykehusstrukturen i fylket, som det ikke er opp til oss å bestemme, skriver kommunikasjonsrådgiver Eilert Sundt i Finnmarkssykehuset i en mail til Altaposten.

Åpent brev til helseminister Bent Høie

Det hele startet i Alta. I en litt uheldig episode klarte jeg å knekke lillefingeren.

Enkelt og greit gikk det fra fastlege til øyeblikkelig hjelp her i Alta. Røntgen ble tatt og det ble bekreftet brudd i fingeren.

Men for å fikse bruddet i lillefingeren må jeg kjøre 150 kilometer, til Hammerfest. Dette fordi der sitter spesialistene som skal hjelpe meg. Så det er 300 km frem og tilbake, kjære Bent!

Men jeg starter til Hammerfest, det er kolonnekjøring fordi det er dårlig vær. Og dårlig vær er noe vi i Finnmark har en del av...

Etter 150 kilometer i dårlig vær kommer jeg til Hammerfest.

Klokka er litt over 09.00 når jeg melder meg i skranken. "Bare sett deg, du får snart hjelp". Altså "snart" betyr på sykehusspråk: "du sitter her og venter til du dør av sult og tørst".

Jeg skal oppsummere de neste 10 timer i korthet:

3 røntgenbilder og 2 konsultasjoner senere har de funnet at lillefingeren må opereres. Beskjeden var "sitt her og vent litt så får du snart hjelp"... (Og da vet du hva de mener)

Så, etter tre røntgen og to konsultasjoner skal jeg bli operert. Klokka er nå allerede 18.00.

Så kommer det en sykesøster med beskjed: "Gode nyheter, du blir ikke operert likevel." De skulle legge på en skinne for å fikse det.

Jeg sa: "Men vi har jo prøvd det hele dagen", og fikk til svar at "Ja vi vet, men vi skal prøve det en gang til".

Heller ikke denne gangen ga skinner et bra resultat. Det måtte bli operasjon likevel.

Jeg fikk beskjed om å vente litt til, fordi jeg skulle få hjelp snart.

Sikkert...

Så jeg venter litt til, til klokka er 19:00.

"Blir det operasjon eller ikke?" spør jeg.

"Ja vi prøver å legge deg mellom to operasjoner. Så muligens blir det operasjon. Kan du vente litt?"

Etter 10 timer i Hammerfest er jeg kun masse kroner fattigere. Jeg bestemmer meg for å dra hjem. Om jeg gir telefonnummeret mitt så skal jeg bli kontaktet.

Så er det 150 kilometer tilbake. Klokka 22.30 er jeg hjemme.

Ikke en skit er gjort og faktisk gjør det mer vondt nå enn da jeg gikk dit.

Fredag ringer de fra Hammerfest. Det er satt opp time neste torsdag for røntgenbilder.

Er jeg faen meg fotogen eller? Jeg må ha dødsfin beinbygning, så mange bilde de skal ta.

Jeg bestemmer meg for å besøke fastlegen. Får en henvisning til Hammerfest. Oh dear...

Så, da kjører vi, Bent Høie... 150 faens kilometer til Hammerfest. For, om du ikke har fått det med deg, en brukket lillefinger!

Jeg ankommer Hammerfest sykehus klokka 15.00. Melder meg... Ja, jeg kan vente litt!

Klokka 18.00 er det min tur.

"Ah, brukket lillefinger... Det skal vi fikse med skinner..."

"Men...men...men... Dere har prøvd det tre ganger allerede!"

"Ja, men vi skal prøve det en gang til"

Og selvfølgelig må jeg ta røntgen først...

Klokka 19.30 står jeg med skinne ute på gata, en skinne som ikke hjelper noe. Jeg ser på fingeren at noe er galt. Heldigvis har jeg bestilt et hotellrom. For dette godtar jeg ikke! Maken til behandling og arroganse.

Jeg melder meg igjen dagen etter klokka 08.15 og ringer samtidig pasientombudet. Etter noen telefoner få jeg tak i noen på Hammerfest sykehus. Fortelle hele historien... Hun skal få tak i en lege. Om jeg bare, ja, du gjetta riktig: kan vente litt.

Klokka 13.00 er det min tur. Tromsø har sett på røntgenbildene og avgjort at det er nødvendig med operasjon.

Takk gud at jeg er litt sta. Så da bærer det 150 kilometer tilbake til Alta, i påvente av at Tromsø skal ringe.

Så nå sitter jeg hjemme med en finger som gjør mye mer vondt en når jeg dro til Hammerfest.

Når jeg nå kontakter Tromsø får jeg vite at Hammerfest enda ikke har sendt over alle papirer. Så jeg får beskjed fra Tromsø om å "vente litt"... Det er sikkert snart min tur.

Samlet snakker vi om:

  • 600 km med bil

  • 5 behandelinger

  • Så mange røntgenbilder at jeg vurderer å skifte yrke til modell

  • 1 Hotellovernatting

  • Snart 1 flytur til Tromsø

  • Og 1 flytur tilbake til Alta

...for et brudd i en lillefinger!

Ja, jeg vet jeg må ikke bæse. Det er tross alt bare en lillefinger. Jeg skulle bare påpeke (med pekefingeren) hvor "utrolig god" helsetjeneste vi har her i Finnmark.

At det ikke er sløsing av penger og tid.

At det absolutt ikke er nødvendig med sykehus i Alta.

Så jeg sier til deg Bent; tommelen i været!