Vi er så godt vant her til lands at arbeidsledighet knapt er et tema i valgkampen. I en slik situasjon kan naturligvis Alta SV og Alta Venstre uten særlig besvær velge å nedprioritere flere hundre potensielle arbeidsplasser. Vi tipper ordfører Alf E. Jakobsen og forkjemperne for et slakteri på Rypeklubben i Hammerfest sender noen takksigelser over Sennalandet.

Arbeidsledigheten i Norge steg til 4,5 prosent i juni, ifølge sesongjusterte tall fra Statistisk sentralbyrå. Det betyr at 124.000 personer var arbeidsledige, omlag 8000 flere enn ved forrige registrering. Det er kanskje ikke nok til at verdiskaping blir et viktig tema i valgkampen, men tallet kryper sakte, men sikkert oppover – og bak hver eneste ledige finnes det en historie om store utfordringer i hverdagen. I den grad det finnes et snev av «arbeiderpartier» tilbake i den politiske floraen, burde dette vært en av de største utfordringene.

I Finnmark er vi i den heldige situasjon at et stort antall offentlige arbeidsplasser demper bølgene på arbeidsmarkedet, men spørsmålet er om dette er en vedvarende situasjon. Vi har etter hvert mange olje- og gassrelaterte arbeidsplasser og krisen her vil påvirke mange. Spesielt i oljeprovinsen Hammerfest, der arbeidsmarkedet fort kan bli veldig ensidig basert på petroleumseventyret.

I mente må vi ha at de samme partiene som lukker døra for havbruk, står på barrikadene for at vi også bør lempe mineralnæringene ut av Finnmark, i så stor grad at det meste av investorer skygger banen. De velger å etablere seg i andre deler av verden, der mineralnæringene neppe har de samme miljøkravene, for å si det forsiktig. Behovet og etterspørselen etter mineraler skal fylles uansett, ikke minst for at vi i den opplyste verden skal få være på Facebook med mineraltunge mobiler.

Vi får også tilføye at de mest uttalte grønne politikerne også vil korke borehullene langs hele kysten, blant annet i Barentshavet. Energiproduksjonen tar kullkraften og skifergass-produsentene seg av.

Det skal og bør stilles strenge krav til de som skal satse i Finnmark, spesielt når viktige naturressuser settes på spill. Det er derfor den nye minralloven krever at naturen skal tilbakeføres hundre prosent etter inngrep. Det samme må naturligvis gjelde for aktørene som har ytret ønske om felles industriell slakterivirksomhet på Langnes. Det er en selvfølge at oppdrettsselskapene tar kravene på alvor og tar i bruk moderne teknologi for å hindre uheldige virkninger av sin aktivitet. Langsiktig må det også jobbes for enda tryggere løsninger, som lukkede anlegg og landanlegg. Å vente på en risikomessig helgardering vil imidlertid gjøre Finnmark til et reservat – og da vil det være interessant å vite hvilke arbeidsplasser vi skal tilby innbyggerne i mellomtiden.