Det er i dag fire år siden Norge mistet sin uskyld på livets mest brutale måte; 22. juli-terroren. Også unge mennesker fra vår kommune og fra landets nordligste fylke ble rammet av den forferdelige handlingen til en mann som ønsket å forandre Norge. Hans virkemiddel var brutal og uforståelig galskap. Sårene og sporene etter grusomhetene vil fortsatt kreve bearbeidelse i mange år. Minnesmarkeringen vi i dag ser over hele landet, også i Alta, bidrar til at vi husker dem som gikk bort og hedrer de som hjalp til under dramaet på Utøya og i regjeringskvartalet.
Noen vil føle at åpne sår som er begynt å leges rives opp. Datoen 22. juli er i seg selv et ubehagelig påminnelse om grusomhetene, om terroren som rammet så tilfeldig og voldsomt. I en slik setting er både pårørende og myndigheter inneforstått med at de årlige minnesmarkeringene skal dempes med unntak av runde år. Ikke fordi ofrene og heltene fra Utøya og regjeringskvartalet fortjener mindre oppmerksomhet, men for at de som ble utsatt for terroren og fortsatt lever, pårørende til ofre og samfunnet skal slippe taket i hendelsen for å gå videre.
Det helt spesielle er at 22. juli-terroren rammet så bredt. Hele landet ble lammet av den ekstreme brutaliteten som før 22. juli var utenkelig. Vi trodde det kunne skje i andre deler av verden, men aldri i Norge. Likevel smalt det her. Terroren hadde en politisk agenda. Den skulle ramme maktapparatet i regjeringsbygget og politisk engasjerte ungdommer på sommerleir på Utøya. Terroristens mål var å knuse den norske fellesskaps- og likeverdstanken. Det motsatte skjedde; vi fikk en samling om fellesskap, likeverd og kontakt på tvers av politiske, religiøse og kulturelle skiller i det norske samfunnet.
Den politisk motiverte galskapen viste oss at vi ikke hadde tatt forholdsregler mot en verden der terror får en stadig større utbredelse. Den 22. juli 2011 kostet vår naivitet 77 liv og rundt 90 ble såret. Ansvaret for tapte liv og helse ligger hos Anders Behring Breivik, men i framtiden må samfunnet være beredt til å stoppe nye forskrudde mennesker som ikke viker unna vold i forsøk på å fremme sine meninger og samfunnssyn. Derfor må alle ledd i beredskapen forsterkes, et arbeid som må skje kontinuerlig.
Det er samtidig viktig å ruste samfunnet slik at det blir tolerant, gir fellesskapet vekstvilkår og ikke skaper outsidere som skyter vilt rundt seg på skoler eller sprenger bomber på tett befolkede fellesareal. En av erfaringene fire år etter 22. juli-terroren er at det fortsatt er behov for hjelp og oppfølging, spesielt for overlevende, familier og foresatte. Men det gjelder også for dem som risikerte sitt eget liv for å redde andre. Ingen kan forvente at berørte skal gå videre, som om ingenting har skjedd. Sårene leges, men tempoet er individuelt. Hjelpeapparatet må fortsatt være aktivt og gi den hjelp som er mulig.