Ungdomsskolene i Alta signaliserte tidlig at de ønsker å vurdere en mer restriktiv linje i forhold til mobilbruk på skolen, simpelthen fordi spill, sosiale medier og andre digitale utflukter rammer konsentrasjonen og dermed evnen til læring i skolehverdagen. Etter vår mening trengs det krystallklare regler for hvordan dette skal håndteres av skole og lærere.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) var denne uka klar på at han ikke ønsker et nasjonalt forbud mot mobiler på skolen. Det kan tenkes at forbud ikke er veien å gå, men utstrakt snillisme kan bli kostbart for både den enkelte og fellesskapet. Nok en gang er frykten at vi får et klasseskille mellom elever som håndterer fristelsene på en fornuftig måte – og de som allerede sliter med å konsentrere seg om det faglige innholdet.
Da er ikke veien lang til tidstyvene, nemlig chatting, skrolling og formålsløs tasting. Det er ikke utenkelig at dette også er i ferd med å bli et problem på andre arenaer, enten det er ordinær møtevirksomhet eller konferanser med godt voksne folk på deltakerlistene. Hvis det digitale universet tar oppmerksomheten bort fra innhold og viktig dialog, ansikt til ansikt, er det en reell fare for at vinningen går opp i spinningen. Hvis produktiviteten går ned, vil det ha betydning for hele samfunnsøkonomien.
Skolene og arbeidslivet bør selvfølgelig være de første til å ta i bruk ny teknologi og verktøy som gir positiv effekt, men hvis verktøyet misbrukes til mentale utflukter, kan resultatet bli det motsatte av ambisjonen: Dårligere kommunikasjon og dermed mindre samhandling for å oppnå felles mål – enten det er økonomisk vekst eller andre viktige faktorer.
Flere forskningsrapporter kommer nå med entydige resultater. Forbud eller restriktive regler har direkte betydning for resultatene på skolen. Vi er derfor ikke bekvem med at skolemyndighetene overlater ansvaret til den enkelte kommune, eller enkelte skole. Det høres tilforlaterlig ut at skole og lærer skal tilpasse hverdagen etter behovet, men vi tror det er mer rettferdig og funksjonelt at det finnes klare og entydige regler for hvordan vi som samfunn ønsker det skal være.
Smarttelefonen er allemannseie og mangel på konsentrasjon er like skadelig i Bergen som i Alta. Fleksibilitet er vel og bra, men romsligheten kan også handle om bjørnetjenester og slakk i forhold til den grunnleggende kunnskap elevene fortjener å ha med seg videre i livet. Mobil, nettbrett og klassisk data bør brukes aktivt i undervisningen, men tilgjengeligheten må være forpliktende i forhold til bruk og misbruk.