Byggesteinene for nordområdesatsingen pusles på plass i verbale vendinger og smålåtne budsjettposter. Vi tror de fleste sliter med å se at byggverket tar form. Følelsen kan like gjerne være at tomta fortsatt er under besiktigelse.
I ettermiddag skal nordområdene igjen bearbeides av en tankesmie, denne gangen i Alta. Debatt har ingen vondt av, men vi håper og tror at både lokale, regionale og nasjonale politikere ser behovet for større grad av konkretisering av hva man ønsker. Det er ikke minst viktig når vi ser at nasjoner som Russland, Kina, USA og Canada viser betydelig interesse for det som skje i arktis. Også når det gjelder brusing med fjærene militært i øst.
Alle var inneforstått med at en nordområdestrategi ville kreve langsiktige tilpasninger. Jonas Gahr Støre skal ha all tenkelig honnør for at han som utenriksminister brukte tid og energi på tilstedeværelse og troverdige visjoner for mulighetene i nord. I dag beskyldes skiftende regjeringer for å senke farten, men det handler i tilfelle om nyanseforskjeller.
Det er krevende å snu kartet og overbevise nasjonen om at nordområdene er den viktigste utenrikspolitiske arenaen for en norsk regjering, i hvert fall hvis tanken strekker seg utover å tenke suverenitetshevdelse og posisjonering. Mange i Finnmark har hatt forventninger når det gjelder infrastruktur og handlekraft i forhold til verdiskaping.
Vi tok oss den frihet å mene at den første 22-punktsavtalen var uforpliktende og vi sitter igjen med et inntrykk av mye av optimismen kjølnes, både innenfor olje og gass, alternativ energi, mineralutvinning og til og med fiskeriene, som har opplevd svik i forhold til leveringsforpliktelsene. Verdiskaping har også vist seg å komme i uløselig konflikt med andre interesser, både miljø, areal og urfolksspørsmål. Da er det mange som skygger banen, både politikere og investorer som er opptatt av langsiktighet.
Prisingen av råstoffer vil svinge og sørger akkurat nå for at pendelen har beveget seg ut av det som må sies å være lønnsomt område. Det er det mange pressgrupper som lever utmerket med.
Det er imidlertid viktig å feire fremskrittene også. Enigheten om delelinja i 2010 og grenseboerbeviset i 2012 er eksempler på håndfaste milepæler som har vedlikeholdt optimismen. Vi håper at folk-til-folk samarbeidet i nord ikke får «frostskader» av det anstrengte klimaet som har oppstått. Videre håper vi at det potensialet som finnes innenfor forskning og utvikling, utdanning og kompetanse, kan tas ut i fullt monn. Det blir en liten prøvestein.