Først i går fikk Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda ordre om å stanse tvangsretur av lengeværende asylbarn. Det er for sent for mange av barna som raskt og ugjenkallelig er fjernet fra venner og nærmiljø.
Det betyr at den nye instruksen har ligget i dødvannet i tre måneder, en forskriftendring som kunne avverget traumatiske opplevelser. Etter vår mening viser dette en uholdbar treghet i systemet. Selvfølgelig burde man også på politisk nivå sørget for en umiddelbar time-out fra dramatiske utsendelser. Primært etter initiativ fra justisministeren og regjeringspartiene Høyre og Frp, men også fra støttepartiene KrF og Venstre, som i konkrete saker har vært opprørt over praksisen. Det er ikke nok å ile til når konkrete mediesaker popper til overflaten. Det faktum at forskriften knesetter at barnas beste skal veie tyngre enn tidligere, burde vært nok til å sette bremsene på kollektivt. Umiddelbart.
Vi er usikre på om familien som ble fjernet av Politiet Utlendingsenhet i Alta hadde kommet seg ut av knipa på grunn av forskriften, simpelthen fordi informasjonen til offentligheten er ytterst sparsom. Angivelig av hensyn til familien. Sannheten er vel snarere at mediene og åpenhet har gitt en høyst nødvendig debatt om både politiske prosesser og framgangsmåte.
Det er usikkert om den lille familien fra Ghana oppfyller kriteriene for en time-out, nemlig at barn som har vært i Norge lengre enn fire og et halvt år blir vurdert opp mot den nye forskriften. Forrige helgs pågripelse og utsending i Alta viser først og fremst at det er nødvendig å se nærmere på metodene som brukes, nemlig det uakseptable i å hente to barn og en småbarnsmor midt på natta. Om det brukes fire eller seks betjenter til å gjøre jobben er flisespikkende uinteressant, og vi synes ikke framgangsmåten blir bedre av at man forsøker å «time» det inn mot flyrutene.
Akkurat som vi har et omsorgsapparat for små, utsatte barn med foreldre som sliter med rus eller annen problematferd, må det tas hensyn til hvordan ting oppleves for de små. Uansett hva de har opplevd tidligere, eller om foreldrene har gjort ureglementerte ting for å skape en trygg tilværelse for seg og sine. Det er alvorlig hvis det viser seg at praksisen de siste månedene skyldes et bevisst, politisk handlingsmønster. En slik mistillitsak har selvfølgelig et stort demokratisk alvor, men dette er også en sak med alvorlige konsekvenser for dem det gjelder. Det kan man ikke ta lett på.
Instruksen gjelder ikke for barn som allerede er sendt ut av Norge, for eksempel i 2014 da det gikk svært så fort i svingene. Det kan tenkes at det ikke er tilrådelig å hente barna tilbake, for deretter å sende dem ut på nytt. Vi mener likevel at barna og familiene bør få prøvd saken sin opp mot den lille antydningen til oppmyking vi ser, uavhengig om det er regjeringen selv som ser at praksisen er for streng, eller at Venstre og KrF tvinger dem til å se dette. Arbeiderpartiet har for så vidt vært kritisk til justisministeren opptreden i saken, men det kan også være verdifullt å få en prinsipiell avklaring på hva et aktuelt statsministerparti mener i sakens anledning. De sitter forbausende stille i båten.