Kall det gjerne provinsielt, men det er lov å feire sine helter fra polare strøk av verden. Da kan det hende vi til og med opphever nasjonsgrensene en stakket stund – og jubler for at Nordkalotten hevder seg. For eksempel når Charlotte Kalla stormer inn til gull.

Kalla er nemlig en av «oss», fra lille Tärendö i Pajala, en kommune vi klimaflyktninger på vei til Bottenvika passerer i all hast. At vi er mentalt i slekt finnes det ikke snev av tvil om, spesielt for alle som har lest eller sett «Populærmusikk fra Vittula», som henter sin handling fra dette særegne universet. Kallas jordnærhet kjenner vi selvfølgelig igjen hos våre egne herdete utøvere, så på sett og vis finnes det et grenseløst slektskap for nordboere.

Vi har felles historisk bakteppe og en nedarvet intuisjon for å kjempe i karrig landskap, en slags overnasjonal sisu av finsk og kvensk tapning.

Selvfølgelig er vi grunnleggende fornøyde med at norske løpere draperer flagget rundt kroppen under VM-uka i Falun, men når patriotismen umerkelig beveger seg i retning sjåvinisme, kan det være lov å unne andre suksess. I hvert fall i smug. Det er for eksempel umulig å glemme OL-gullet til ulykkesfuglen Dan Jansen i Vikingskipet i 1994, skøyteløperen som bekjempet feilskjæret og kroket seg inn til 1. plass etter gjentatte forsøk.

Nå tror vi de fleste unnet Kalla gullet denne uka, uansett om de kommer fra nord, øst, sør eller vest. Skal vi tro profilene på Facebook, var det samstemt og ekte glede over svensk gull. Det er likevel viktig å skjønne mekanismene som slår inn når felles glede forener nasjonen, landsdelen – eller til og med Nordkalotten. Det er naturligvis de samme mekanismene som slår inn når vi lar oss irritere over at vår mann, Finn-Hågen Krogh, ikke fikk gå stafetten i dag. Det første som slår oss er at vi i nord blir diskriminert, fordi vi er så langt unna og er et lett offer.

Den beste forklaringen er nok at vi unner og ønsker dalingen på startstreken – og aller helst med nok en gullmedalje rundt halsen i kveld. Det ligger masse naturlig stolthet og inspirasjon i at Finnmark hevder seg. Alle som gjestet Tverrelvdalen eller Alta denne uka, skjønner hvor verdifull eneren er for kollektivet – og motsatt. Uten kollektivet i ryggen er det tøft å nå langt, uansett hvor omfangsrik smøretraileren måtte være. Derfor vil en god ener eller vinner være påpasselig med å fremheve nettopp teamet. Fordi det er riktig og viktig.

Det er vanskelig å tenke seg noen som fortjente et VM-gull mer enn jenta fra Pajala. Det måtte i tilfelle være Kristin fra kalde Tana...