Utbyggingen av Finnmarkshallen har fått et skudd for baugen etter at EUs overvåkningsorgan har fått for seg at halldriften vil være ulovlig konkurransevridning. I virkeligheten er det et stjerneeksempel på hvor lang avstand det er fra skrivebordsbyråkrater i Brussel til virkelighetens verden i Finnmark.
Nå har vi en slags forventning om at saken løser seg når fakta og sunn fornuft forenes, men prestisje er ikke noe ukjent fenomen i denne sammenhengen. Det er rett og slett ganske nedslående at det brukes tid og krefter på å forsinke et prosjekt som er så viktig for barn og ungdom i Alta og Finnmark.
Direkte ille er det hvis kommuneadvokaten har rett i at fylkeskommunen selv har «trigget» saken og invitert ESA inn i problemstillingen. Det er besynderlig hvis fylkeskommunen gjennom sin saksbehandling i realiteten bruker ESA til å stoppe avtaler og kontrakter. Hvis Finnmark fylkeskommune på eget initiativ har valgt å komplisere saken i forhold til EU/EØS-regelverket, blir det ganske så paradoksalt.
All fornuft tilsier nemlig at både leien og driftstilskuddet er innenfor regelverket. At offentlig innblanding på noen som helst måte skal gi hallen et konkurransefortrinn er merkelig, all den tid hallen er enestående i sitt slag og faktisk representerer en unik arena – faktisk Finnmarks eneste mulighet til å være vertskap for eksempelvis FNs urfolkskonferanse og bransjetreff for reiselivsnæringa her til lands. Som regel er vi ekskludert på gunn av mangel på kapasitet og fasiliteter. Dagens og framtidens halldrift er i realiteten tuftet på et marginalt økonomisk grunnlag.
To folkeavstemminger har vist at befolkningen her til lands ikke er videre begeistret for ideen om overnasjonal myndighetsutøvelse. Meningsmålingene viser at EU ikke har steget i kurs de siste årene, til tross for både fredspris, tett EØS-samarbeid og lojal tilpasning til det meste av regulativer og forordninger.
Denne type stutumsaker basert på rigid regelverk bidrar til å øke avstanden mellom det hellige europeiske fellesskap og det vi mener er fornuftige løsninger i distriktene. Realiseringen av Finnmarkshallen for snart 20 år siden var et forbilledlig samarbeid på tvers av tre forvaltningsnivå, nemlig kommune, fylkeskommune og nasjonale myndigheter. Hall i nord-prosjektet i regi av fotballforbundet var et viktig distriktsprosjekt, som ga Finnmark en sjelden mulighet. Så kan det selvfølgelig innvendes at det samme forbundet i løpet av årene mistet bakkekontakten og stilte krav som var hinsides både nivå og rimelighet.
Når det nå er oppnådd enighet mellom kommune og fylkeskommune for å løse prekære behov, både for lokalsamfunnet og videregående skole, bør det omfavnes. Det er nok et eksempel på at det finnes praktiske og farbare veier som gavner alle, bare viljen er tilstede. Da blir det lettere absurd å bli stilt overfor et kontrollorgan som umulig kan kjenne de lokale forholdene i Finnmark og som på mangelfullt grunnlag forsinker tilbudet for blant annet etterlengtede spilleflater. Vi håper fylkeskommunen, i tråd med formaningene til fylkesrordfører Runar Sjåstad, sørger for at brikkene faller raskt på plass.