Regjeringens forslag til politireform fikk en overraskende vri lengst nord i landet. Det er ikke helt enkelt å se intensjonen med å skille ut Øst-Finnmark som et eget politidistrikt, mens et mer befolkningstungt område i Vest-Finnmark skal sortere under Tromsø.

Vi er glade for at man ikke endte opp i nordnorsk spagat med ekstremt lang avstander fra ledelse til operative tjenester. Inndelingen av de tre foreslåtte distriktene blir noe mer underlig. Ikke nødvendigvis for at fylkesgrensene representerer en verneverdig strek, men fordi det er en kolossal befolkningsmessig slagside i politidistriktene som foreslås i nord. Vi er oppmerksom på at grenselinjen mellom Russland og Schengen krever spesiell oppmerksomhet, men vi kan ikke se at det er en selvstendig grunn til at ett av 12 politidistrikter her til lands skal være en demografisk miniputt.

Da hadde det faktisk vært mer formålstjenlig å forholde seg til ett distrikt for Finnmark, blant annet på grunn av de relasjonene som allerede er der mellom innbyggerne. Så må det tilføyes at ingenting er hugd i stein før Stortinget gjør sitt endelige vedtak, i tillegg til at det ventelig kommer en enda større reform deisende om noen år. Det gjør at det kan være klokt å overlate til politidistriktene å vurdere hvor mange lensmannskontor som behøves, i tillegg til at kommunene selv vil ha et ord med i laget.

Videre er det fornuftig å holde fast på at selve innholdet er viktigere enn rammeverket. Da er det god grunn til å ønske prinsippet om nærpoliti velkommen. I praksis håper vi det betyr tilstedeværelse, synlighet, lavere reaksjonstid, forebygging og effektivitet i forhold til de utfordringene som gjerne oppstår helt plutselig. Det er da lokal kompetanse er avgjørende, enten det er geografi, kulturforståelse, språk eller innsikt i værgudenes «luner» som krever tilpasning.

Evnen til å gjenskape ambisjonene i form av en trygg hverdag for innbyggerne, er etter vår oppfatning selve eksamen for politireformen. Kravene som stilles i forhold til responstid bør være en ganske klar indikasjon på at det vil være behov for tilstedeværelse i mer enn noen få store kommunesentre. Faren er tilstede for at reduksjonen i antall politidistrikter fra 27 til 12, nærmest blir et signal om at det er en naturlov at det heller ikke er nevneverdig behov for mange lensmannskontor. Det får være måte på hvor lang politiets arm skal være.

Vi håper ikke politireformen utarter seg til en sentralisert rasjonalisering, der man overser behovene som finnes i distriktene, blant annen innenfor forebygging som har fått en sentral plass i forslaget fra regjeringen.